Forskerforum
03.06.2020
Unntakstilstanden har gitt oss nye undervisningsformer. Men du kan ikke bli et helt menneske uten å møte opp på campus.
Se for deg at universitets- og høyskolesektoren er samlet til et seminar for å diskutere fremtidens utdanning. En av landets rektorer skal til å innlede om den digitale omstillingen i sektoren. Men plutselig blir han avbrutt. En mann tar av seg til bar overkropp, løfter en stol og kaster den rundt mens han roper «fuck, fuck, fuck!».
I en annen tid, der «korona-» ikke er vårt foretrukne prefiks, ville ikke dette skjedd. Men i den tiden vi lever i nå, skjedde akkurat dette, på et åpent webinar om hvordan undervisningen skal legges opp høsten 2020. Dette var en såkalt «Zoom-bombing», der uvedkommende trenger seg inn på et møte på den digitale møteplattformen Zoom. To Zoom-bombere avbrøt rektor ved Universitetet i Oslo Svein Stølen. Etter noen få minutter fikk arrangørene kastet ut inntrengerne, men en chatlogg med rasistiske utsagn ble stående gjennom møtet. Støtende nok, men aldri så galt at det ikke er godt for noe.
- Det som var litt ok med det, var at universitetsledelsene deltok og fikk se i praksis at det er noen begrensninger og utfordringer ved å stole hundre prosent på den digitale undervisningen, sier Lise Rakner, som var til stede.
Hun er professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, der hun underviser i et stort emne i stats- og nasjonsbygging på bachelorutdanningen. Da hun tok ordet på webinaret etter at Zoom-bombingen var digitalt nedkjempet, fikk hun sagt at tiden for å snakke i romantiske vendinger om den digitale dugnaden er over. Nå er det jobb.
- Til nå har det vært de begeistrede stemmene som har tatt ordet og ledet utviklingen. Det har vært veldig bra og inspirerende, men vi har hatt litt for lite tid til å diskutere hva som er begrensningene, og hva som er farene. Vi løste en krise, men i tiden fremover vil jeg gjerne ha en litt mer edruelig debatt om hva vi har fått til. Nå er det den samtalen vi må ha.
Mister lærerblikket
Uten å ta munnen for full kan vi oppsummere semesteret vi har lagt bak oss, som et av de mest omveltende noensinne. På bare få dager etter nedstengingen 12. mars gjenoppsto undervisningen som heldigital. På tampen av semesteret har universitetene begynt å åpne for studenter og ansatte igjen, men det er fortsatt uklart hvor normalt høstens utdanningstilbud blir. Mange mener uansett utdanningene har blitt endret for godt, at vi ikke kommer til å gå tilbake til 2 x 45 minutter forelesinger igjen slik vi kjenner dem. Vi kommer til å bruke digitale hjelpemidler og møteplattformer også når ting blir normalisert. Spørsmålet nå er hvordan og i hvor stor grad. Og hva risikerer vi å miste med den digitale revolusjonen i høyere utdanning?
Et av de største problemene Rakner har støtt på, er at menneskene forsvinner i det digitale. Mange studenter som ellers ville dukket opp på campus, følger ikke lenger undervisningen. Og om de gjør det, ser hun dem ikke. Som da hun skulle holde en forelesing for 100 studenter, og alle studentene hadde skrudd av kameraet. Hun satt og snakket til 100 sorte s
Gå til medietI en annen tid, der «korona-» ikke er vårt foretrukne prefiks, ville ikke dette skjedd. Men i den tiden vi lever i nå, skjedde akkurat dette, på et åpent webinar om hvordan undervisningen skal legges opp høsten 2020. Dette var en såkalt «Zoom-bombing», der uvedkommende trenger seg inn på et møte på den digitale møteplattformen Zoom. To Zoom-bombere avbrøt rektor ved Universitetet i Oslo Svein Stølen. Etter noen få minutter fikk arrangørene kastet ut inntrengerne, men en chatlogg med rasistiske utsagn ble stående gjennom møtet. Støtende nok, men aldri så galt at det ikke er godt for noe.
- Det som var litt ok med det, var at universitetsledelsene deltok og fikk se i praksis at det er noen begrensninger og utfordringer ved å stole hundre prosent på den digitale undervisningen, sier Lise Rakner, som var til stede.
Hun er professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, der hun underviser i et stort emne i stats- og nasjonsbygging på bachelorutdanningen. Da hun tok ordet på webinaret etter at Zoom-bombingen var digitalt nedkjempet, fikk hun sagt at tiden for å snakke i romantiske vendinger om den digitale dugnaden er over. Nå er det jobb.
- Til nå har det vært de begeistrede stemmene som har tatt ordet og ledet utviklingen. Det har vært veldig bra og inspirerende, men vi har hatt litt for lite tid til å diskutere hva som er begrensningene, og hva som er farene. Vi løste en krise, men i tiden fremover vil jeg gjerne ha en litt mer edruelig debatt om hva vi har fått til. Nå er det den samtalen vi må ha.
Mister lærerblikket
Uten å ta munnen for full kan vi oppsummere semesteret vi har lagt bak oss, som et av de mest omveltende noensinne. På bare få dager etter nedstengingen 12. mars gjenoppsto undervisningen som heldigital. På tampen av semesteret har universitetene begynt å åpne for studenter og ansatte igjen, men det er fortsatt uklart hvor normalt høstens utdanningstilbud blir. Mange mener uansett utdanningene har blitt endret for godt, at vi ikke kommer til å gå tilbake til 2 x 45 minutter forelesinger igjen slik vi kjenner dem. Vi kommer til å bruke digitale hjelpemidler og møteplattformer også når ting blir normalisert. Spørsmålet nå er hvordan og i hvor stor grad. Og hva risikerer vi å miste med den digitale revolusjonen i høyere utdanning?
Et av de største problemene Rakner har støtt på, er at menneskene forsvinner i det digitale. Mange studenter som ellers ville dukket opp på campus, følger ikke lenger undervisningen. Og om de gjør det, ser hun dem ikke. Som da hun skulle holde en forelesing for 100 studenter, og alle studentene hadde skrudd av kameraet. Hun satt og snakket til 100 sorte s
