Forskerforum
02.05.2016
Professor Jan Grue forsker på framstillinger av vanlige og uvanlige kropper i offentligheten. Han vet også noe om emnet fra egen erfaring.
ı En journalist som skal intervjue Jan Grue, kan velge å fortelle ulike historier om sitt intervjuobjekt, men en av de mest umiddelbart tilgjengelige er «Suksess-gjennom-motgang-vinklingen»: Født med en muskelsykdom som gjør ham rullestolavhengig, men på tross av funksjonsnedsettelsen er han i dag en «rising star» i akademia, professor før fylte 35, har en rekke skjønnlitterære og faglige utgivelser bak seg, er gift med en kjent forfatter og skal snart bli familiefar. En inspirerende historie. Farlig nært det Jan Grue i kraft av sin akademiske kompetanse som diskursanalytiker kaller «inspirasjonsporno». Han har forsket på nettopp hvordan funksjonshemmede framstilles i kulturen og offentligheten, enten som helter eller skurker, ressurser eller byrder. Men altså: Alle de ovennevnte inspirerende fakta om Jan Grue er sanne. Så hva er galt med den historien?
- Vel, måten ting fortelles på, er viktig, sier Grue. - Grunnen til at jeg har vært skeptisk til inspirasjonspornofortellingene, er at de setter en veldig høy standard. Å være funksjonshemmet er å ha en del trøbbel som for de fleste varer hele livet: lavere utdanningsnivå, lavere yrkesdeltagelse, lavere inntekt, flere helseproblemer. Selve definisjonen på å være funksjonshemmet er blant annet at du har en funksjonsnedsettelse , så det ville være rart om funksjonshemmede som gruppe gjorde det bedre enn gjennomsnittsbefolkningen. Da skal vi være forsiktige med å løfte fram de fortellingene som sier at dette handler om vilje. Vilje er en viktig komponent i alle fortellinger, men min egen fortelling handler også om å vokse opp i Oslo 3 i et godt og trygt oppvekstmiljø, og å ha gått på en nabolagsskole med mange andre barn fra øvre middelklasse. Jeg var et funksjonshemmet barn som aldri ble mobbet - det tenkte jeg ikke over da, men etter å ha hørt andres historier har jeg tenkt over at det er en erfaring mange funksjonshemmede barn ikke har. Min fortelling kan ikke handle om at man kan få til hva som helst, bare man vil det nok, den må også ha med de relevante rammefaktorene. Og derfor har jeg vært hyperbevisst på framstillingen av meg selv.
- Jeg har lagt merke til at rullestolen din aldri er synlig i intervjuer og på pressebilder?
- Jeg har begynt å slappe av mer på det. Du kunne nok funnet noen rullestolbilder av meg, fra de tre siste årene - da har jeg også begynt å gi intervjuer til medlemsbladet til Handikapforbundet og slikt. Men jeg har holdt funksjonshemningstemaet veldig unna intervjuene jeg har gjort som skjønnlitterær forfatter. Det kan styre intervjuet i veldig 2 1 Født 1981, doktor i lingvistikk, professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, forfatter av tre fagbøker. Også aktiv kritiker og skjønnlitterær forfatter av fire novellesamlinger og to barnebøker.
2 Ifølge Grues bøker er forskjellen mellom funksjonsnedsettelse og funksjonshemning en viktig forskjell å få med seg: Det første er det kroppslige trøbbelet en person har, det andre er komplekset av problemer som oppstår i møte med samfunnets krav og utfordringer, som altså har like mye å gjøre med sosial organisering og infrastruktur.
stor grad, fordi du har human interest-vinklingen med en gang. Jeg har hatt opplevelser med journalister som har vært slepphendte og invaderende med måten de har stilt spørsmål på, og trukket fram gamle presseklipp om familien min fra andre sammenhenger. Når jeg har møtt en kombinasjon av overflatisk kjennskap til disse tingene og en i overkant gravende interesse, har jeg stengt den døren ganske tidlig og sagt at funksjonshemning ikke er tema for dette intervjuet. De siste årene er det imidlertid blitt lettere å forholde seg til - og styre - fortellingen. Journalister trenger jo også å høre hvilke fortellinger de er med på å fortelle, og så kan man ha en metasamtale: «Dette er de vanlige vinklingene - skal vi bruke dem eller ikke? »
Grue er ikke bare fra øvre middelklasse, men også tungt akademisk belastet fra barnsben av, med en mor som i sin tid var med på å starte Senter for kvinneforskning ved UiO, og en sosiolog-far som blant annet har jobbet med disability studies . At Grue skulle ende opp i det samme feltet selv, var ikke klart fra starten av.
- Jeg begynte på den hardeste delen av HF, med språk, logikk, litt programmering og sånn. I løpet av lavere grad gled jeg nærmere de
Gå til mediet- Vel, måten ting fortelles på, er viktig, sier Grue. - Grunnen til at jeg har vært skeptisk til inspirasjonspornofortellingene, er at de setter en veldig høy standard. Å være funksjonshemmet er å ha en del trøbbel som for de fleste varer hele livet: lavere utdanningsnivå, lavere yrkesdeltagelse, lavere inntekt, flere helseproblemer. Selve definisjonen på å være funksjonshemmet er blant annet at du har en funksjonsnedsettelse , så det ville være rart om funksjonshemmede som gruppe gjorde det bedre enn gjennomsnittsbefolkningen. Da skal vi være forsiktige med å løfte fram de fortellingene som sier at dette handler om vilje. Vilje er en viktig komponent i alle fortellinger, men min egen fortelling handler også om å vokse opp i Oslo 3 i et godt og trygt oppvekstmiljø, og å ha gått på en nabolagsskole med mange andre barn fra øvre middelklasse. Jeg var et funksjonshemmet barn som aldri ble mobbet - det tenkte jeg ikke over da, men etter å ha hørt andres historier har jeg tenkt over at det er en erfaring mange funksjonshemmede barn ikke har. Min fortelling kan ikke handle om at man kan få til hva som helst, bare man vil det nok, den må også ha med de relevante rammefaktorene. Og derfor har jeg vært hyperbevisst på framstillingen av meg selv.
- Jeg har lagt merke til at rullestolen din aldri er synlig i intervjuer og på pressebilder?
- Jeg har begynt å slappe av mer på det. Du kunne nok funnet noen rullestolbilder av meg, fra de tre siste årene - da har jeg også begynt å gi intervjuer til medlemsbladet til Handikapforbundet og slikt. Men jeg har holdt funksjonshemningstemaet veldig unna intervjuene jeg har gjort som skjønnlitterær forfatter. Det kan styre intervjuet i veldig 2 1 Født 1981, doktor i lingvistikk, professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, forfatter av tre fagbøker. Også aktiv kritiker og skjønnlitterær forfatter av fire novellesamlinger og to barnebøker.
2 Ifølge Grues bøker er forskjellen mellom funksjonsnedsettelse og funksjonshemning en viktig forskjell å få med seg: Det første er det kroppslige trøbbelet en person har, det andre er komplekset av problemer som oppstår i møte med samfunnets krav og utfordringer, som altså har like mye å gjøre med sosial organisering og infrastruktur.
stor grad, fordi du har human interest-vinklingen med en gang. Jeg har hatt opplevelser med journalister som har vært slepphendte og invaderende med måten de har stilt spørsmål på, og trukket fram gamle presseklipp om familien min fra andre sammenhenger. Når jeg har møtt en kombinasjon av overflatisk kjennskap til disse tingene og en i overkant gravende interesse, har jeg stengt den døren ganske tidlig og sagt at funksjonshemning ikke er tema for dette intervjuet. De siste årene er det imidlertid blitt lettere å forholde seg til - og styre - fortellingen. Journalister trenger jo også å høre hvilke fortellinger de er med på å fortelle, og så kan man ha en metasamtale: «Dette er de vanlige vinklingene - skal vi bruke dem eller ikke? »
Grue er ikke bare fra øvre middelklasse, men også tungt akademisk belastet fra barnsben av, med en mor som i sin tid var med på å starte Senter for kvinneforskning ved UiO, og en sosiolog-far som blant annet har jobbet med disability studies . At Grue skulle ende opp i det samme feltet selv, var ikke klart fra starten av.
- Jeg begynte på den hardeste delen av HF, med språk, logikk, litt programmering og sånn. I løpet av lavere grad gled jeg nærmere de
