Fontene forskning
24.06.2026
I denne artikkelen argumenterer jeg for at kunnskap om faktiske priser på det lokale boligmarkedet er en nødvendig forutsetning for å vurdere hvor godt eller dårlig et tilbud om boligkjøp er.
Hovedpoenget i artikkelen er at vanskeligstilte på boligmarkedet i større grad enn mer ressurssterke personer mangler kunnskap om faktiske priser på det lokale boligmarkedet. Derfor er det viktig at boligveilederen har denne kunnskapen når de skal bistå vanskeligstilte med å kjøpe bolig. Denne kunnskapen kan ikke formidles gjennom utdanninger, fordi den er stedsbestemt og må oppdateres kontinuerlig.
De fleste nordmenn eier sin egen bolig. Det kan derfor hevdes, slik Maja Flåto (2023) gjorde i en artikkel om bostedsløse, at det å ikke lykkes på boligmarkedet gir personer som allerede har det vanskelig en følelse av å ha enda en mislykket posisjon i samfunnet.
I en empirisk undersøkelse pekte Monkerud og Astrup (2022) på at vanskeligstilte på boligmarkedet muligens undervurderer egne kvalifikasjoner for å klare et låneopptak som er nødvendig for å kjøpe egen bolig. Dermed lar de være å kjøpe. I samme undersøkelse fant de at eierpotensialet hos vanskeligstilte kunne utnyttes langt bedre, ikke minst for barnefamilier, gitt at startlånet til Husbanken ble utformet på en gunstig måte. Enhver som arbeider i praksisfeltet for den sosiale boligpolitikken i kommuner, heretter kalt boligveileder, skal blant annet gi aktiv støtte til vanskeligstilte i kjøpsprosessen for egen bolig. Den nye boligsosialloven (Boligsosialloven, 2022) har blant annet som formål «å bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig» (§ 1). Paragraf 6 i loven handler om kommunens plikt til å gi «individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.
Bistanden kan blant annet omfatte en konkret kjøpsprosess» (§ 6).
Relevante funn og begreper
Min nylesing av to gamle artikler av to nestorer i norsk boligforskning, Lars Gulbrandsen og Ulf Torgersen (1976a; 1976b) og Tufte (2025), satte meg på ideen om at kunnskap om faktiske priser på boligmarkedet kan variere med sosial status. Gulbrandsen og Torgersen analyserte det prisregulerte boligmarkedet i Oslo på 1970-tallet og var blant de første akademikerne som pekte på at prisreguleringen trolig skapte en sosial skeiv fordeling av boliger.
Her skrev de at:
«[U]ndersøkelser har vist at utdannelse er en god prediktor for individers teorier om faktisk markedspris på bolig: jo høyere utdannelse, jo høyere antas boligens markedspris å være [ ]. På grunn av problemene med å skaffe seg informasjon vil de med lav utdannelse her ha et handikap, å anta at gapet mellom ønsket pris og faktisk pris ikke er så stor som bedre utdannede vil tro. Det er vanskelig å tenke seg at disse ulike antakelsene om hva som er gunstigere og mindre gunstige tilbud også vil prege beslutninger om å kjøpe eller la et tilbud passere» (1976, s.
15).
I tillegg til at personer med høy utdanning syntes å ha kunnskap om hva som var faktisk markedspris p
Les opprinnelig artikkelDe fleste nordmenn eier sin egen bolig. Det kan derfor hevdes, slik Maja Flåto (2023) gjorde i en artikkel om bostedsløse, at det å ikke lykkes på boligmarkedet gir personer som allerede har det vanskelig en følelse av å ha enda en mislykket posisjon i samfunnet.
I en empirisk undersøkelse pekte Monkerud og Astrup (2022) på at vanskeligstilte på boligmarkedet muligens undervurderer egne kvalifikasjoner for å klare et låneopptak som er nødvendig for å kjøpe egen bolig. Dermed lar de være å kjøpe. I samme undersøkelse fant de at eierpotensialet hos vanskeligstilte kunne utnyttes langt bedre, ikke minst for barnefamilier, gitt at startlånet til Husbanken ble utformet på en gunstig måte. Enhver som arbeider i praksisfeltet for den sosiale boligpolitikken i kommuner, heretter kalt boligveileder, skal blant annet gi aktiv støtte til vanskeligstilte i kjøpsprosessen for egen bolig. Den nye boligsosialloven (Boligsosialloven, 2022) har blant annet som formål «å bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig» (§ 1). Paragraf 6 i loven handler om kommunens plikt til å gi «individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.
Bistanden kan blant annet omfatte en konkret kjøpsprosess» (§ 6).
Relevante funn og begreper
Min nylesing av to gamle artikler av to nestorer i norsk boligforskning, Lars Gulbrandsen og Ulf Torgersen (1976a; 1976b) og Tufte (2025), satte meg på ideen om at kunnskap om faktiske priser på boligmarkedet kan variere med sosial status. Gulbrandsen og Torgersen analyserte det prisregulerte boligmarkedet i Oslo på 1970-tallet og var blant de første akademikerne som pekte på at prisreguleringen trolig skapte en sosial skeiv fordeling av boliger.
Her skrev de at:
«[U]ndersøkelser har vist at utdannelse er en god prediktor for individers teorier om faktisk markedspris på bolig: jo høyere utdannelse, jo høyere antas boligens markedspris å være [ ]. På grunn av problemene med å skaffe seg informasjon vil de med lav utdannelse her ha et handikap, å anta at gapet mellom ønsket pris og faktisk pris ikke er så stor som bedre utdannede vil tro. Det er vanskelig å tenke seg at disse ulike antakelsene om hva som er gunstigere og mindre gunstige tilbud også vil prege beslutninger om å kjøpe eller la et tilbud passere» (1976, s.
15).
I tillegg til at personer med høy utdanning syntes å ha kunnskap om hva som var faktisk markedspris p
