Etter noen timers kjøring gjennom Wisconsins kuperte landskap, kommer vi omsider fram. Hovedgata i den lille byen ser ut som noe fra en western-film i fasongen, men bygningene er mer moderne. I gatene er det blå skilt som hilser Velkommen på norsk, med bilde av en munter fjøsnisse som spiller fele.
«Ja, døkk kjenne e att!»
Innen vi har sjekka inn på Olde Towne Motel og fått planlagt morgendagens arbeid, har det mørkna ute. Før middag gjenstår bare ett ærend: Vi skal på bursdagsbesøk! En kjær kjenning fyller 94 år, og vi må selvsagt besøke henne.
Det er litt seint, så bursdagsfeiringa til vår venn er egentlig over. Når vi kommer inn, sitter hun og snakker med ei venninne. På Wisconsin-engelsk. De av oss som har vært i Wisconsin før går bort og snakker norsk til bursdagsbarnet. Og svaret lyder fra amerikaneren på klingende sør-gudbrandsdalsk: «Ja, døkk kjenne e att!»
I dette lille samfunnet bor det mange amerikanere som henne. De snakker en
