Nettverk
13.03.2018
Med overskudd på elektrisitet har israelerne en mulig nøkkel til dialog med palestinerne. Men vil de bruke den?
TEL AVIV: Det regner ofte. Tunge skyer driver inn fra Middelhavet, som man kan skimte i disen ute i vest, og veiene skinner av fuktighet i det bleke vinterlyset.
Vi er i fjellene på Vestbredden, i nærheten av den palestinske byen Ramallah. Landsbyene trykker seg liksom inn i landskapet og fra et hus i nærheten stiger en fin røykstripe opp fra et blikkrør, som fungerer som skorstein.
- På en slik vinterdag er det vanskelig å forestille seg at dette er et land med alvorlig vannmangel, sier en eldre mann som vi møter på gaten i landsbyen Bait Ur al Fauqa.
- Men vi har ikke nok vann. Israelerne tar det fra oss.
Mannen, som bare presenterer seg som Fawzi, ser helst at vi ikke fotograferer ham. Han har ikke lyst på flere problemer, enn de han allerede har, sier han. Men han vil gjerne fortelle.
- Jeg lever av jorda mi, eller rettere sagt, jeg prøver på det. Jeg har et par hundre oliventrær, og de gir et svært godt utbytte, men åkerlandet, som familien har dyrket i årevis, ligger for det meste brakk. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skaffe vann til avlingene, og om sommeren kan en åker ikke overleve uten vann.
VANNMANGEL. Stemmer som Fawzi går igjen overalt på Vestbredden, som har vært under israelsk okkupasjon siden 1967. Som alle andre palestinere drømmer han om å leve i sitt eget land med sin egen regjering. Han fantaserer om å se fjelltoppene fri for bosetninger, og ser frem til den dagen da Jerusalem er hans hovedstad.
Men han vet også godt, at drømmen virker fjern og uklar. Der er ikke lenger noen fredsdialog mellom palestinere og israelere, så han gjør det alle naboene også gjør - han tenker på det nære. Han tenker på å sørge godt for familien sin. Han er lykkelig over at hans eldste sønn studerer medisin på universitetet nord for Ramallah. Det kan kanskje føre til en bedre tilværelse, for hans egen er ikke særlig lett. Som bonde
Les opprinnelig artikkelVi er i fjellene på Vestbredden, i nærheten av den palestinske byen Ramallah. Landsbyene trykker seg liksom inn i landskapet og fra et hus i nærheten stiger en fin røykstripe opp fra et blikkrør, som fungerer som skorstein.
- På en slik vinterdag er det vanskelig å forestille seg at dette er et land med alvorlig vannmangel, sier en eldre mann som vi møter på gaten i landsbyen Bait Ur al Fauqa.
- Men vi har ikke nok vann. Israelerne tar det fra oss.
Mannen, som bare presenterer seg som Fawzi, ser helst at vi ikke fotograferer ham. Han har ikke lyst på flere problemer, enn de han allerede har, sier han. Men han vil gjerne fortelle.
- Jeg lever av jorda mi, eller rettere sagt, jeg prøver på det. Jeg har et par hundre oliventrær, og de gir et svært godt utbytte, men åkerlandet, som familien har dyrket i årevis, ligger for det meste brakk. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skaffe vann til avlingene, og om sommeren kan en åker ikke overleve uten vann.
VANNMANGEL. Stemmer som Fawzi går igjen overalt på Vestbredden, som har vært under israelsk okkupasjon siden 1967. Som alle andre palestinere drømmer han om å leve i sitt eget land med sin egen regjering. Han fantaserer om å se fjelltoppene fri for bosetninger, og ser frem til den dagen da Jerusalem er hans hovedstad.
Men han vet også godt, at drømmen virker fjern og uklar. Der er ikke lenger noen fredsdialog mellom palestinere og israelere, så han gjør det alle naboene også gjør - han tenker på det nære. Han tenker på å sørge godt for familien sin. Han er lykkelig over at hans eldste sønn studerer medisin på universitetet nord for Ramallah. Det kan kanskje føre til en bedre tilværelse, for hans egen er ikke særlig lett. Som bonde