Fagpressenytt

i kom gjennom skogen lenge før vi hadde lært språket og skikkene i landet. Stamfaren min fra Savolax skjøt en bjørn drevet fram av et norsk jaktlag rettVinnafor svenskegrensa, og fortalte at det beste kjøttet på hele dyret satt i bogen.
Egentlig har det bare fortsatt slik, at steder familien min har bodd på blir husket ut fra ting vi har gjort. En blanding av finsk mismot, svensk løssluppenhet og norsk arbeidsomhet har gjort oss til de folka vi er. Rotløse og rotfaste, noen som kan alle veiene inn i landet, men ingen ut. Det er vanskelig ikke å tenke på det når fylkesvei 205 blir 202 rett etter Lundersæter, og deltaet i Øvre og Nedre Digernessjøen blir kløyvd i to av sliten asfalt og et bulket gammelt autovern. Det er her Finnskogen begynner, i hvert fall for meg. Ikke ved noe opplysningsskilt, noen portal over veien eller gjennom fargerike informasjonstavler. Nei, det er mer som noe jeg kjenner. En slags visshet, en fornemmelse, eller kanskje snarere noe som har spiret gjennom generasjoner og blitt genetisk videreutviklet fra foreldre til barn, lik suget som får trekkfuglene til å kaste seg på vingene og ploge sørover når himmelrendene her hjemme trekker seg sammen og får noe gjennomsiktig over seg. Men det er ikke høst nå, og selv om det for meg er slutten på noe, føles det likevel alltid som en begynnelse når Skasen ligger rullet ut ved siden av veien og de hvite skumtoppene på vannet fortoner seg som krakeleringer over et bondeblått stuegolv. I veikanten står en hel palett av lupiner, ispedd hundekjeks og noen engsoleier. Litt lenger vekk fra veien er den evig sitrende lauvskogen, femti nyanser av grønt, og det er som om alt går litt saktere her. Foten slipper automatisk opp på gasspedalen, og jeg finner tilbake til noe opprinnelig i meg, noe som i begynnelsen fikk min kone til å lure på om jeg var langsom, fordi jeg ikke hadde så mye å si. Men jeg har aldri skjønt dette med å beskrive ting i hjel for hverandre. Akkurat som om det man ser, først får en verdi når man kan forvisse seg om at den eller de man er med, opplever og føler nøyaktig det samme. Jeg har aldri tatt et bilde fra Finnskogen for å legge det ut på Instagram eller Facebook, for meg vil det bare devaluere verdien av opplevelsen. Hva man opplever som virkelig, har alltid vært opp til hver enkelt på Finnskogen. Jeg har lest at urfolk i kameraets barndom nektet å la seg fotografere fordi de trodde at det kunne stjele sjelen deres. Jeg har det på samme måten med Finnskogen. Dette er landskap til å se på, et landskap til å være i, og så bevare det et sted inne i meg sammen med alle de andre erfaringene og opplevelsene som har gjort meg til mannen jeg er.

MARINBIOLOG PÅ FINNSKOGEN
Jeg traff kona mi i Laugharne i Wales, den gang jeg trodde det var dikter jeg var. Egentlig kom jeg aldri lenger enn ti