Idet jeg skriver dette, står semesterets første orienteringsmøte for døren, og nye bachelorstudenter i kunsthistorie skal ønskes velkommen til universitetslivet. Tidligere har dette vært en anledning til å understreke studentenes frihet til å komme og gå, styre sin egen studiehverdag, utforske faget på egen hånd. Hvis du synes forelesninger er kjedelige, er det bare å gå, har jeg sagt, og husker min egen svimlende frihets- og mestringsfølelse da jeg forsto at jeg lærte minst like mye av å lese pensumlitteraturen og diskutere den med mer erfarne studenter enn å lytte til en knusktørr forelesers resymeer av de samme tekstene.
Men i år blir det ingen enkel sang om frihet for førsteårsstudentene. Jeg har erkjent at humaniorastudenten fra 1990-tallet knapt finnes lenger, og at den friheten jeg talte så varmt om har liten mening for dagens studenter. Erkjennelsen kom gradvis, men hadde sitt definitive gjennombrudd under et forskeropphold ved Universit
