Det var liten tid og knappe budsjetter, og departementet hadde satt av et lite område på 200 kvadratmeter i vestre paviljong i regjeringskvartalet.
- Statsministeren hadde allerede vært på Dagsrevyen og sagt at senteret skulle være klart til 22. juli året etter, så da måtte det være ferdig til da, forteller Aas, som sa ja til forespørselen.
Han dro på befaring. Vestre paviljong var ikke preget av bomben i det hele tatt, men da Aas vandret lenger innover i de tomme, ødelagte rommene og beveget seg nærmere selve åstedet, skjønte han at senteret måtte ha dette området også.
- Vi måtte ha hele lokalet, alle 1000 kvadratmeterne.
Da ble det seks ganger så stort som departementet hadde tenkt, og et helt annet prosjekt.
- Men siden Erna Solberg allerede hadde sagt at det skulle stå klart til 22. juli, så var vi i en fin posisjon, og vi tenkte at hvis de ikke ville gi senteret hele arealet, så kunne vi si nei, da blir det ikke noe av. Fristen var viktig for departementet og Statsbygg, forteller Aas.
I ruinene etter terrorangrepet så han potensialet. Ved å legge til noe her og der så ville man ha hele historien, tenkte han. Det dreide seg i stor grad om å vise frem alle lagene av fortelling i bygningsmassen, forteller Aas.
- Det er egentlig fire sjikt. Du har den opprinnelige betongen, Viksjø og den integrerte kunsten. Og så har du sporene etter kraften i en 970 kilos gjødselsbombe og hva det kan gjøre med betong. Men så har du også Statsbyggs ryggmargsrefleks, som var rask reparasjon og inndekning etter angrepet. Og så til slutt har du sporene etter offentlig ubesluttsomhet, maling som skaller av, og alt det som skjer med materialer når de ikke blir passet på.
Alle disse lagene utgjorde grunnlaget for det som skulle bli selve utstillingen i 22. juli-senteret.
- Utstillingen ligger på en måte bare utenpå alt dette og knytter disse ulike flatene, materialene og rommene sammen.
Falstads traumer
