Fjell og Vidde
28.07.2017
Da 13 år gamle Sigrid Kvandal Solberg var på fottur med familien i Narvikfjella i fjor sommer, hendte det at hun misunte venninnene som hadde dratt til Syden. Her er hennes historie.
Da jeg var to år, prøvde mamma og pappa å bære meg i bæremeis fra Sitas sør for Narvik til Hellemobotn i Tysfjord. Vi hadde med seks kløvhunder som bar mat og seksti bleier. Turen endte værfast i snø og kuling på Pauro-hytta, og retur til Ballangen.
Nå er jeg 13 år og har fått to søstre. Turen fra Sitas til Hellemobotn var fram til sommeren 2016 fremdeles ukjent terreng for meg.
OPPAKNING
Fra bommen ved Sitas kjørte pappa, Ragnhild (9 år) og Selma (5 år) hundevogn med hundene. Bak hang en sykkelvogn med mat for åtte dager. Mamma og jeg syklet bakerst med tunge sekker. Vi fulgte veien så langt det var mulig før vi måtte ta sekken på ryggen og kløvene på hundene.
Fjellet møtte oss med vind og sludd. Den første dagen gikk vi ikke langt med tunge sekker, før vi satte opp teltet og slo leir.
Dagen etter lå tåken tett. Målet var å komme oss til Pauro for å få tørket oss selv og klærne. Kvelden gikk og klokken ble elleve før vi endelig, gjennomvåte og frosne, kom fram til Pauro. Vi takket midnattssolen som fremdeles ga oss lys gjennom det tette skydekket. På hytta ble vi hilst velkommen av en gammel svensk reindriftssame som var imponert over «lille gumman» på fem år som kom ut av tåken og regnværet langt inne på fjellet.
Neste morgen hadde vi et familieråd ved frokostbordet. Pauro var siste mulighet for å snu, og fortsatte vi nå, var vi nødt til å rekke båten fra Hellemobotn på
Gå til medietNå er jeg 13 år og har fått to søstre. Turen fra Sitas til Hellemobotn var fram til sommeren 2016 fremdeles ukjent terreng for meg.
OPPAKNING
Fra bommen ved Sitas kjørte pappa, Ragnhild (9 år) og Selma (5 år) hundevogn med hundene. Bak hang en sykkelvogn med mat for åtte dager. Mamma og jeg syklet bakerst med tunge sekker. Vi fulgte veien så langt det var mulig før vi måtte ta sekken på ryggen og kløvene på hundene.
Fjellet møtte oss med vind og sludd. Den første dagen gikk vi ikke langt med tunge sekker, før vi satte opp teltet og slo leir.
Dagen etter lå tåken tett. Målet var å komme oss til Pauro for å få tørket oss selv og klærne. Kvelden gikk og klokken ble elleve før vi endelig, gjennomvåte og frosne, kom fram til Pauro. Vi takket midnattssolen som fremdeles ga oss lys gjennom det tette skydekket. På hytta ble vi hilst velkommen av en gammel svensk reindriftssame som var imponert over «lille gumman» på fem år som kom ut av tåken og regnværet langt inne på fjellet.
Neste morgen hadde vi et familieråd ved frokostbordet. Pauro var siste mulighet for å snu, og fortsatte vi nå, var vi nødt til å rekke båten fra Hellemobotn på
