Fjell og Vidde
10.02.2020
Hvorfor må det lille som er igjen av den uberørte norske villmarka vike for omfattende kraft- og veiutbygginger? Vi dro til Fjærland for å finne svaret.
Det er som en tidsreise. Innerst i fjorden ligger Fjærland med sine hus, gårder og det en gang staselige Hotell Mundal. Etter hvert som vi beveger oss utover, slipper bebyggelsen taket i fjordkanten. Først forsvinner fylkesveien på østsiden av fjorden, og snart kan jeg bare skimte en grusvei på vestsiden. Det virker innlysende. Dette er et landskap for isbreer, forkastninger og fjellkjededannelser. Sivilisasjonen har aldri hatt en sjanse.
Klokka er ni på morgenen. Vi sitter i en åpen glassfiberbåt som banker mot bølgene i Fjærlandsfjorden i nye Vestland fylke. Fjellsidene på begge sider forsvinner opp i et lavt skydekke som hamrer oss med et hardt og kaldt vinterregn. Skipper Tor-Andre Balevik fra Balestrand Fjord Angling er uanfektet.
- Sju hundre tusen turister over de neste elleve åra! roper han over larmen fra seksti hestekrefter.
Balevik lever av å guide velstående turister.
- De kommer for å se urørt, vakker vestlandsnatur.
Balevik, eller Captain Tor som klientene gjerne kaller ham, har antakeligvis rett. Vi kan ikke se det, men bare rett øst for oss, over skyene et sted, ligger et storslått fjellområde uten inngrep. Urørt inntil nylig. Nå er vi her for å bevitne et åsted.
TAP AV NORSK VILLMARK
Siden 1990-tallet har Miljødirektoratet systematisk kartlagt inngrepsfri natur i Norge. Hvert femte år gjør de opp status. Da direktoratet slapp nye tall i 2019, viste de at fem hundre kvadratkilometer med inngrepsfri natur var blitt borte i Norge de siste fem årene. 30 av dem gikk tapt akkurat her, i fjellområdene øst for Fjærlandsfjorden. Det var det største enkelttapet av inngrepsfri natur i Norge i perioden. 16 kvadratkilometer var såkalt villmarkspreget natur, det vil si områder fem kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep.
Mens Tor-Andre sakker farten og styrer båten inn mot østbredden og den veiløse gården Lidal som drev stølsdrift fram til 1965, kommer en funksjonalistisk betongstruktur til syne nede ved vannkanten. Det er Lidal kraftverk, et av seks småkraftverk langs Fjærlandsfjorden som ble satt i drift i 2017.
KRAFTLINJER
Lenger ut i fjorden har vi bedre overblikk. Omtrent midtfjords dukker Romhesten (1216 moh.) ut av skydekket, like sør for gården.
Rett over kraftverket ser det ut som om noen har lagt et hvitt, bredt silkebånd over skulderen på fjellet. Det kommer til syne igjen opp mot neste topp og forsvin-ner til slutt i snøen, der trærne slipper taket i fjellsiden. Det tar et øyeblikk før jeg skjønner at det er traseen til kraftlinja som ble trukket for å sende produksjonen ut av fjordarmen. Kabelen på 132 kilovolt går tvers over halvøya som avgrenses av Sognefjorden i sør og Fjærlandsfjorden i vest og nord. Den går rett sørover fra Lidal, forbi Skjerdingane, Myrdalsbreen og midt mellom en rekke topper på 1200 til 1400 meter, før den kommer ned i Grindsdalen rett vest for Leikanger. Det var et av de aller siste området i Norge der man kunne vandre fra isbreer og ned til havet i urørt villmark. Et av Sør-Norges siste villmarksområder fra fjell til fjord.
- Jeg synes måten det er gjort på her inne, er god, sier kapteinen.
- Kraftproduksjonen her inne har antakeligvis betydd mye for lokale grunneiere. Den er en av tilleggsnæringene som gjør at folk fremdeles kan bo her. Så prosjektet møtte nok ikke mye motstand her inne.
KRAFTBONDEN
Tor-Andre bekrefter det vi allerede har hørt. Grunneiere forteller om småbruk som er vanskelige å drive. Moderne gardsdrift med nye og dyrere krav til husdyrhold og drift.
- Man er nesten nødt til å ha flere bein å stå på for å bo, drive og vedlikeholde slike småbruk, fortalte én.
- Skal små bygder overleve, tror jeg rett og slett noen slike inngrep er nødvendige. Vi er nødt til å tilby noe til de som skal ta over etter oss. Og så synes jeg nesten jeg kan berømme kraftselskapene for måten inngrepene er utført på. Det gikk riktignok hardt utover endel kulturminner, men kraftverkene i seg selv ligger pent i landskapet. Da arbeidet pågikk var det store sår i naturen, men etterhvert begynner det å gro igjen, fortalte en annen.
Herfra ser jeg at det stemmer. Traseen begynner ikke før noen hundre meter opp i fjellsiden, og selv om det høres hø
Gå til medietKlokka er ni på morgenen. Vi sitter i en åpen glassfiberbåt som banker mot bølgene i Fjærlandsfjorden i nye Vestland fylke. Fjellsidene på begge sider forsvinner opp i et lavt skydekke som hamrer oss med et hardt og kaldt vinterregn. Skipper Tor-Andre Balevik fra Balestrand Fjord Angling er uanfektet.
- Sju hundre tusen turister over de neste elleve åra! roper han over larmen fra seksti hestekrefter.
Balevik lever av å guide velstående turister.
- De kommer for å se urørt, vakker vestlandsnatur.
Balevik, eller Captain Tor som klientene gjerne kaller ham, har antakeligvis rett. Vi kan ikke se det, men bare rett øst for oss, over skyene et sted, ligger et storslått fjellområde uten inngrep. Urørt inntil nylig. Nå er vi her for å bevitne et åsted.
TAP AV NORSK VILLMARK
Siden 1990-tallet har Miljødirektoratet systematisk kartlagt inngrepsfri natur i Norge. Hvert femte år gjør de opp status. Da direktoratet slapp nye tall i 2019, viste de at fem hundre kvadratkilometer med inngrepsfri natur var blitt borte i Norge de siste fem årene. 30 av dem gikk tapt akkurat her, i fjellområdene øst for Fjærlandsfjorden. Det var det største enkelttapet av inngrepsfri natur i Norge i perioden. 16 kvadratkilometer var såkalt villmarkspreget natur, det vil si områder fem kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep.
Mens Tor-Andre sakker farten og styrer båten inn mot østbredden og den veiløse gården Lidal som drev stølsdrift fram til 1965, kommer en funksjonalistisk betongstruktur til syne nede ved vannkanten. Det er Lidal kraftverk, et av seks småkraftverk langs Fjærlandsfjorden som ble satt i drift i 2017.
KRAFTLINJER
Lenger ut i fjorden har vi bedre overblikk. Omtrent midtfjords dukker Romhesten (1216 moh.) ut av skydekket, like sør for gården.
Rett over kraftverket ser det ut som om noen har lagt et hvitt, bredt silkebånd over skulderen på fjellet. Det kommer til syne igjen opp mot neste topp og forsvin-ner til slutt i snøen, der trærne slipper taket i fjellsiden. Det tar et øyeblikk før jeg skjønner at det er traseen til kraftlinja som ble trukket for å sende produksjonen ut av fjordarmen. Kabelen på 132 kilovolt går tvers over halvøya som avgrenses av Sognefjorden i sør og Fjærlandsfjorden i vest og nord. Den går rett sørover fra Lidal, forbi Skjerdingane, Myrdalsbreen og midt mellom en rekke topper på 1200 til 1400 meter, før den kommer ned i Grindsdalen rett vest for Leikanger. Det var et av de aller siste området i Norge der man kunne vandre fra isbreer og ned til havet i urørt villmark. Et av Sør-Norges siste villmarksområder fra fjell til fjord.
- Jeg synes måten det er gjort på her inne, er god, sier kapteinen.
- Kraftproduksjonen her inne har antakeligvis betydd mye for lokale grunneiere. Den er en av tilleggsnæringene som gjør at folk fremdeles kan bo her. Så prosjektet møtte nok ikke mye motstand her inne.
KRAFTBONDEN
Tor-Andre bekrefter det vi allerede har hørt. Grunneiere forteller om småbruk som er vanskelige å drive. Moderne gardsdrift med nye og dyrere krav til husdyrhold og drift.
- Man er nesten nødt til å ha flere bein å stå på for å bo, drive og vedlikeholde slike småbruk, fortalte én.
- Skal små bygder overleve, tror jeg rett og slett noen slike inngrep er nødvendige. Vi er nødt til å tilby noe til de som skal ta over etter oss. Og så synes jeg nesten jeg kan berømme kraftselskapene for måten inngrepene er utført på. Det gikk riktignok hardt utover endel kulturminner, men kraftverkene i seg selv ligger pent i landskapet. Da arbeidet pågikk var det store sår i naturen, men etterhvert begynner det å gro igjen, fortalte en annen.
Herfra ser jeg at det stemmer. Traseen begynner ikke før noen hundre meter opp i fjellsiden, og selv om det høres hø
