-Her var det både romslig og velutstyrt til å være et institutt med bare en fysioterapeut?
-Ja, men såpass må det nesten være hvis pasientene mine skal få skikkelig behandling, sier Engh bestemt, før hun tar meg med inn i historien. Slik det startet - for mange år siden.
For det startet tidlig for Engh.
Engh har vært fysioterapeut siden hun har var 6 uker gammel. Det er selvsagt å ta i, men det var da hun første gang hospiterte med sin mor - som også var fysioterapeut. Allerede som 16-åring fikk hun smake litt ordentlig på faget, som senere skal prege livet hennes. Nå får hun nemlig lov til å hjelpe en baby som ligger betydelig etter i utvikling:
-Jeg lærte hvordan jeg skulle bevege på han og aktivisere han. Han lå stille, uten reaksjoner, bevegelser eller gråt da jeg startet, men dette endret seg radikalt. Jeg fikk til og med attest fra barnelegen, husker jeg, sier hun med et smil.
Berlin 1986
Men for å bli fysioterapeut må man som kjent ha en noe lengre utdannelse. Denne valgte Engh å ta i Vest-Berlin - under den kalde krigen i 80-årene.
-Jeg ble uteksaminert fra Fysioterapi (Krankengymnastik-Schule) Reha.-Zentrum Berlin i 1986. Vi snakker Berlin under den kalde krigen, riktignok på vestlig side. Men også her var folk fortsatt preget etter det som skjedde i etterkrigsårene.
-Studiet var ganske tøft, med 40 timers uker og 5 uker ferie i året. Samtidig varierte timeplanen fra uke til uke, og det var mye praksis. Utdanningen var to år pluss turnus.
Og fortsetter:
-Jeg opplevde flere rare episoder i Tyskland, ikke med pasienter, men med «vanlige» tyskere, relatert til 2.verdenskrig. De hørte jeg snakket
