Fjell og Vidde
13.06.2023
I Norge vandrer restene av den europeiske villreinstammen. Nå sier forskerne at dyrene er truet. Hva gjør vi med det?
Tusen meter over havet dynkes Hardangervidda i tåke. Der inne, mellom steinur, lav og regn vandrer hardføre pattedyr. De vokter hverandre, leker sammen, leter etter mat og vandrer i flokk - slik de har gjort i tusenvis av år.
Men nå er leveområdene og bestanden mindre. Og dyrene blir ikke så store som før. Samtidig truer en dødelig sykdom i kulissene. Hvordan endte et av våre største pattedyr opp slik? Og hva gjør vi med det?
Rødlista. Ved utkanten av Hardangervidda, langs veien som tøyer og bøyer seg mellom Rjukan og Rauland, sitter en bekymret mann innenfor vinduene. Peter Köller (55) er daglig leder for Norsk Villreinsenter Sør. Senteret er del av en stiftelse som taler villreinens sak. Her jobbes det dag og natt for å innhente og spre kunnskap om vill tundrarein.
- Villreinen står overfor en rekke trusler. Felles for dem alle er oss mennesker, sier Köller.
Mange beskylder den tidligere natur- og miljøforvalteren for negativitet. For å ha lite tro på menneskers evne til å tenke på andre enn seg selv. Nå vugger han i kontorstolen. Det virker som han veier ordene før de forlater munnen. Vurderer han hvor ærlig han skal være? Hvor hardt skal han ta i for å beskrive situasjonen for et av våre største viltlevende pattedyr?
- Det står veldig dårlig til for villreinen, sier han til slutt.
Like bak står kontorsofaen. Der sover han mellom arbeidsdagene, før han reiser hjem til familien i lavlandet. Köller vrir seg i stolen.
- Å si at det er krise blir litt for tabloid, men det taler for seg at villreinen kom på rødlista for to år siden. Villreinen er trua.
Fjellfolkets identitetsbærer. Sørøst for Hardangervidda, like ved innsjøen Totak, står en hvit pickup parkert midt i en klynge av gamle trebygg. Ovenfor, på veggene til det som ligner en villmarksranch i TV-serien Yellowstone, henger et kobbel reinsdyrgevirer. Her, i indre Telemark, er det ikke Kevin Costner som åpner døra. Det er grunneier, jeger og villreinbok-forfatter Johan Vaa (78).
- Får jeg lov å røyke i mitt eget hus, spør han etter å ha invitert Fjell & Vidde inn i stua.
Så spør vi hva han, som har jaktet rein hele livet, tenker om dyrenes situasjon.
- Jeg tenker at det finnes mange gode spørsmål og få gode svar.
- Finnes det noen gode svar? - Nei, jeg tror rett og slett ikke det. Som barn, på 1950-tallet, så alle gutter i bygda frem til dagen de skulle få skyte sin egen bukk.
Kutymen var å skyte når dyrene kom forbi - ikke når kalenderen sa de kunne gjøre det.
- Det var ulovlig jakt, men lensmannen brydde seg ikke om det. Da var det kolossalt med reinsdyr her.
Vaa reiser seg fra stolen. Går bort til mikrobølgeovnen for å varme kaffen.
- Reinsjakta er en del av vår identitet. En mye mer legitim og moralsk aktivitet enn å gå i naturen bare for moro.
Under norm. Klimakrisen har blitt en naturlig del av vår dagligtale. FNs generalsekretær forteller om «kode rød for menneskeheten». I alle deler av samfunnet snakkes det om viktigheten av et grønnere liv - med lavere utslipp. Samtidig foregår annen elendighet i våre økosystemer som vi ikke tar eierskap til på samme måte: krisene knyttet til naturområder og artsmangfold. Ifølge WWFs Living Planet Report har verdens dyrebestander i snitt blitt redusert med nesten 70 prosent siden 1970. Også i Norge forsvinner uberørt natur i et forrykende tempo. 1 av 5 norske arter står i fare for å dø ut hvis vi ikke tar grep - og én av dem er villreinen.
På oppdrag for Miljødirektoratet gjennomførte en ekspertgruppe ledet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i fjor en klassifisering av landets 10 største villreinområder. Dette er altså områdene hvor de viltlevende restene av den europeiske villreinstammen bor. Rapporten slår fast at ingen av områdene tilfredsstilte minimumsmålet i det vedtatte trafikklyssystemet, eller kvalitetsnormen for villrein. Seks av dem får rødt lys og har dårligere kvalitet enn det som er et absolutt minimum.
- Det er historiske linjer som gjør at reinen sliter, og de største syndene gjorde vi gjennom industrialisering og vassdragsutbygging, sier Peter Köller på villreinsenteret.
Han forteller at problemene startet med bygging av vei og jernbane på slutten av 1800-tallet. Så kom industribyggene, va
Gå til medietMen nå er leveområdene og bestanden mindre. Og dyrene blir ikke så store som før. Samtidig truer en dødelig sykdom i kulissene. Hvordan endte et av våre største pattedyr opp slik? Og hva gjør vi med det?
Rødlista. Ved utkanten av Hardangervidda, langs veien som tøyer og bøyer seg mellom Rjukan og Rauland, sitter en bekymret mann innenfor vinduene. Peter Köller (55) er daglig leder for Norsk Villreinsenter Sør. Senteret er del av en stiftelse som taler villreinens sak. Her jobbes det dag og natt for å innhente og spre kunnskap om vill tundrarein.
- Villreinen står overfor en rekke trusler. Felles for dem alle er oss mennesker, sier Köller.
Mange beskylder den tidligere natur- og miljøforvalteren for negativitet. For å ha lite tro på menneskers evne til å tenke på andre enn seg selv. Nå vugger han i kontorstolen. Det virker som han veier ordene før de forlater munnen. Vurderer han hvor ærlig han skal være? Hvor hardt skal han ta i for å beskrive situasjonen for et av våre største viltlevende pattedyr?
- Det står veldig dårlig til for villreinen, sier han til slutt.
Like bak står kontorsofaen. Der sover han mellom arbeidsdagene, før han reiser hjem til familien i lavlandet. Köller vrir seg i stolen.
- Å si at det er krise blir litt for tabloid, men det taler for seg at villreinen kom på rødlista for to år siden. Villreinen er trua.
Fjellfolkets identitetsbærer. Sørøst for Hardangervidda, like ved innsjøen Totak, står en hvit pickup parkert midt i en klynge av gamle trebygg. Ovenfor, på veggene til det som ligner en villmarksranch i TV-serien Yellowstone, henger et kobbel reinsdyrgevirer. Her, i indre Telemark, er det ikke Kevin Costner som åpner døra. Det er grunneier, jeger og villreinbok-forfatter Johan Vaa (78).
- Får jeg lov å røyke i mitt eget hus, spør han etter å ha invitert Fjell & Vidde inn i stua.
Så spør vi hva han, som har jaktet rein hele livet, tenker om dyrenes situasjon.
- Jeg tenker at det finnes mange gode spørsmål og få gode svar.
- Finnes det noen gode svar? - Nei, jeg tror rett og slett ikke det. Som barn, på 1950-tallet, så alle gutter i bygda frem til dagen de skulle få skyte sin egen bukk.
Kutymen var å skyte når dyrene kom forbi - ikke når kalenderen sa de kunne gjøre det.
- Det var ulovlig jakt, men lensmannen brydde seg ikke om det. Da var det kolossalt med reinsdyr her.
Vaa reiser seg fra stolen. Går bort til mikrobølgeovnen for å varme kaffen.
- Reinsjakta er en del av vår identitet. En mye mer legitim og moralsk aktivitet enn å gå i naturen bare for moro.
Under norm. Klimakrisen har blitt en naturlig del av vår dagligtale. FNs generalsekretær forteller om «kode rød for menneskeheten». I alle deler av samfunnet snakkes det om viktigheten av et grønnere liv - med lavere utslipp. Samtidig foregår annen elendighet i våre økosystemer som vi ikke tar eierskap til på samme måte: krisene knyttet til naturområder og artsmangfold. Ifølge WWFs Living Planet Report har verdens dyrebestander i snitt blitt redusert med nesten 70 prosent siden 1970. Også i Norge forsvinner uberørt natur i et forrykende tempo. 1 av 5 norske arter står i fare for å dø ut hvis vi ikke tar grep - og én av dem er villreinen.
På oppdrag for Miljødirektoratet gjennomførte en ekspertgruppe ledet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i fjor en klassifisering av landets 10 største villreinområder. Dette er altså områdene hvor de viltlevende restene av den europeiske villreinstammen bor. Rapporten slår fast at ingen av områdene tilfredsstilte minimumsmålet i det vedtatte trafikklyssystemet, eller kvalitetsnormen for villrein. Seks av dem får rødt lys og har dårligere kvalitet enn det som er et absolutt minimum.
- Det er historiske linjer som gjør at reinen sliter, og de største syndene gjorde vi gjennom industrialisering og vassdragsutbygging, sier Peter Köller på villreinsenteret.
Han forteller at problemene startet med bygging av vei og jernbane på slutten av 1800-tallet. Så kom industribyggene, va
