Appell
28.09.2021
- Når innvandrerkvinners situasjon blir tatt opp, er begrepene arbeidsløshet eller dårlig betalte vaskejobber aldri langt unna. Jeg har lyst til å snakke om noe annet - hvordan kvinner kan hjelpe andre kvinner, sier Fatima Ali Madar. Hun blåser i offerrollen og understreker hvor kraftfulle innvandrerkvinner kan være.
Selv er hun et levende eksempel på hva kvinner - og ikke minst innvandrerkvinner - kan få til. Allerede som ei lita jente på Norsk Folkehjelps asylmottak på Vestfossen utenfor Drammen, var hodet fullt av drømmer og målbevisste planer for framtida. Utdanning og en godt betalt jobb sto øverst på lista.
- Den gangen fantes det ikke innføringsklasser, så jeg begynte på vanlig skole og fikk norske venninner. Det var en fordel for meg. Jeg kunne jo ikke noe annet språk enn somalisk, men jeg lærte norsk hver dag. Hver time. Hvert sekund. Jeg var sammen med venner på fritida og gikk på ridekurs. Det var ikke så stor forskjell på dem og meg, forteller hun.
Etter hvert flyttet familien inn i en treroms leilighet. Fatima sto opp klokka fire på natta og gikk med Aftenposten. Og vasket ungdomsskolen.
- Mamma hadde ingen skolegang før hun kom til Norge, men her begynte hun på Rosenhoff. Hun fikk jobb med å sy klær for kvinner. Hun holdt åpent hus for alle våre venner. Vi hadde både gutte- og jentevenner; det var ganske uvanlig i det somaliske miljøet. Hun likebehandlet oss barna. Vi jentene fikk lov til å gå i korte skjørt, og søstera mi fikk piercing i navlen. Mamma ble ikke sint for det. Vi var faktisk mer nervøse for hva brødrene våre ville si.
TAKKER MOR FOR PÅGANGSMOTET. Innvandrerkvinner som skal ta utdannelse får ofte råd om å bli hjelpepleier eller sykepleier. Det var også denne veien Fatima først slo inn på.
- Jeg ble hjelpepleier, men jeg hørte ikke hjemme der. Sykehus var ikke stedet, for jeg tålte ikke å se blod. Og på sykehjemmet ble jeg så glad i de gamle, og så lei meg når jeg kom på jobben og fikk høre at en av dem
Gå til mediet- Den gangen fantes det ikke innføringsklasser, så jeg begynte på vanlig skole og fikk norske venninner. Det var en fordel for meg. Jeg kunne jo ikke noe annet språk enn somalisk, men jeg lærte norsk hver dag. Hver time. Hvert sekund. Jeg var sammen med venner på fritida og gikk på ridekurs. Det var ikke så stor forskjell på dem og meg, forteller hun.
Etter hvert flyttet familien inn i en treroms leilighet. Fatima sto opp klokka fire på natta og gikk med Aftenposten. Og vasket ungdomsskolen.
- Mamma hadde ingen skolegang før hun kom til Norge, men her begynte hun på Rosenhoff. Hun fikk jobb med å sy klær for kvinner. Hun holdt åpent hus for alle våre venner. Vi hadde både gutte- og jentevenner; det var ganske uvanlig i det somaliske miljøet. Hun likebehandlet oss barna. Vi jentene fikk lov til å gå i korte skjørt, og søstera mi fikk piercing i navlen. Mamma ble ikke sint for det. Vi var faktisk mer nervøse for hva brødrene våre ville si.
TAKKER MOR FOR PÅGANGSMOTET. Innvandrerkvinner som skal ta utdannelse får ofte råd om å bli hjelpepleier eller sykepleier. Det var også denne veien Fatima først slo inn på.
- Jeg ble hjelpepleier, men jeg hørte ikke hjemme der. Sykehus var ikke stedet, for jeg tålte ikke å se blod. Og på sykehjemmet ble jeg så glad i de gamle, og så lei meg når jeg kom på jobben og fikk høre at en av dem
