Lidenskap kan anta mange former. For Anne Saglien, bosatt i Kvam i Gudbrandsdalen, er det gamle kuraser som vekker de sterkeste følelsene. I særdeleshet er det dølafe som får hjertet til å banke. Saglien er en av kun tre personer på landsbasis som i dag driver med melkeku av denne rasen. Og siden 1991 er hun den eneste som har drevet med «setring» på Kvamsfjellet. En rapport fra Nibio, viser at det per 2015 er 188 avlskyr av dølafe i Norge. Det går framover - på 80-tallet var det kun 29 kyr av denne rasen.
Saglien er også «kjerringa mot strømmen» i et landbrukspolitisk klima som dras stadig lenger i retning større bruk med en mer intensivert drift.
- Norge er ikke et land for stordrift. Vi har rett og slett ikke natur og terreng til det. Og dyrevelferden blir dårligere ved mer press på produksjonen. Vi var i møte med den forrige landbruksministeren, og hun syntes det var fint med nisjeproduksjon - men vi måtte klare oss selv, sier Anne Saglien til Bondebladet.
Beite-idyll i fjellheimen- Komme, da! Kyyyyre’! Nå må dere passe dere for rovdyr, biler og dumme folk. Ser dere rovdyr, må dere komme fort hjem igjen! Komme da, jento, kyyyyre’!
Vi er med Saglien på Rustomsetra i Rondane, når 12 av de 14 melkekyrne hennes slippes ut på fjellbeite rundt klokka 07.30. De to gjenværende er en oksekalv som kan være brunstig, og ei ku som har vridd foten. At Saglien har en helt egen kontakt med kyrne, er tydelig - men så har hun da også levd tett på gamle kuraser i 30 år.
Tilliten mellom dyr og menneske er gjensidig, for hver dag i 15-tida vender kyrne hjem igjen til setra av seg selv. Bare tre ganger på 30 år har hun måttet lete etter ei ku, til tross for at beiteområdet i praksis er hele Kvamsfjellet.
Saglien får drevent
