Fagpressenytt

Olaussen trekker frem relasjonen med behandleren som en viktig faktor for å bevare håpet.
- Jeg ønsket å belyse ungdommenes fortelling om egen bedringsprosess. Det er et aspekt ved pasientrollen som har vært mindre i søkelyset tidligere, forklarer hun.
Olaussen er ansatt som spesialfysioterapeut i barne- og familieenheten ved fysioog ergoterapitjenesten i Bodø kommune. Olaussen har jobbet med målgruppen barn og unge siden hun ble ferdig med turnustjenesten i 2004.

Ba ungdom fortelle om sine opplevelser
I forbindelse med et mastergradsprosjekt gjennom studieprogrammet Helsevitenskap - fysioterapi for barn og unge ved OsloMet har Olaussen gjennomført en kvalitativ studie med søkelys på hvilke erfaringer unge med gjennomgått kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) gjør seg med den langvarige sykdoms- og bedringsprosessen. Hun intervjuet fire ungdommer i alderen 17-21 fra ulike deler av Norge.
- Kriteriene for å delta var betydelig tilfriskning fra sykdommen, med mulighet for å være aktiv og deltakende i samfunnet, forklarer Olaussen.
Gjennom sine undersøkelser ønsket hun å undersøke opplevelser med å være syk, prosessen med å bli bedre og hvilken rolle helsepersonellet hadde hatt for ungdommene. Informantene ble bedt om å fortelle om tiden før de ble syke, sykdomsperioden, da de begynte å bli bedre og om livet deres i dag.
Relasjonen med helsepersonell viste seg å ha hatt betydning for informantene i studien.
- Et av mine viktigste funn var ungdommenes beskrivelser av at det fantes håp. Og de beskrev samtidig at hvordan de ble møtt og forstått av behandleren, kunne spille en viktig rolle for å kjenne på håp under tilfriskningsprosessen, forteller Olaussen.

Del av en sårbar pasientgruppe
Da Olaussen først startet opp med masterprosjektet, opplevde hun sin egen kunnskap om problemstillingen som begrenset.
- Selv om jeg har lang erfaring fra arbeid med barn og unge, manglet jeg både klinisk erfaring og god kunnskap om den spesifikke pasientgruppen. Det var tilfeldig at jeg ble koblet