Artikkelen presenterer resultater fra en oppfølgingsundersøkelse med tidligere studenter. Fokus ble rettet mot hvordan deltakere i ettertid vurderer valgemnets betydning. Gjennom refleksjon i gruppe ønsket vi å belyse hva emnet kan ha medført på sikt, spesielt om det har hatt betydning for sosialt arbeids praksis og brukeres situasjon.
Brukermedvirkning og empowerment er mål for både sosialt arbeids praksis og utdanning. Til tross for dette har personer med brukererfaring i liten grad vært involvert i utdanningene. Som lærere ved Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Lillehammer ble vi i økende grad opptatt av dette. Høsten 2009 introduserte vi et tre ukers valgemne der personer med brukererfaring deltar på like vilkår sammen med bachelorstudenter i sosialt arbeid, barnevern og vernepleie.
Bakgrunn
Målet for valgemnet er å legge økt vekt på empowerment og brukermedvirkning i sosialt arbeid. Valgemnet representerer en helt ny undervisningspraksis ved sosialarbeiderutdanningene. Lærere og studenter jobber tett i partnerskap med personer med brukererfaring. Samarbeidslæring og anerkjennelse av erfaringsbasert kompetanse står sentralt. Valgemnet fikk tittelen «Ansikt til ansikt gir innsikt», som viser til at det nettopp er i møtet mellom den erfaringsbaserte og den profesjonelle kompetansen at ny innsikt kan utvikles (Askheim, Altmann, Gardli & Hasvold 2010).
I planleggingen av valgemnets form og innhold har vi latt oss inspirere av det som kalles en «gap-mending» pedagogikk (PowerUs 2013). Pedagogikken er utviklet i det EU-finansierte nettverket PowerUs som Høgskolen i Lillehammer er en del av. Nettverket består av europeiske høgskoler/universiteter med sosialarbeiderutdanninger, og brukerorganisasjoner (PowerUs).
Pedagogikkens mål er å redusere gapet mellom intensjon og virkelighet når det gjelder brukermedvirkning i sosialt arbeid. Dette skjer gjennom å skape felles læringsarenaer for personer som tidligere har stått i ulike maktposisjoner, ofte preget av gjensidig mistillit. Erfaringsbasert kunnskap betraktes som en vesentlig og nødvendig komplettering av forskningsbasert kunnskap. Personlige erfaringer er vesentlige i utviklingen av tillitsfulle relasjoner. Pedagogikken vektlegger prosjektarbeid i grupper basert på deltakernes ulike kunnskaps- og erfaringsgrunnlag, og oppmuntrer til samarbeid mellom målgrupper for sosialt arbeid og profesjonelle. Det overordnede målet for samarbeidet er et mer verdig og rettferdig samfunn (PowerUs).
Valgemnet har siden 2009 vært arrangert seks ganger. 189 studenter har deltatt, 68 av dem har vært eksternt rekrutterte studenter, mens 121 har vært studenter ved bachelorutdanningene i sosialt arbeid, barnevern og vernepleie. De eksterne studentene har vært rekruttert via ulike brukerorganisasjoner og behandlingsinstitusjoner.
Studentenes umiddelbare tilbakemeldinger etter deltakelse på valgemnet var svært positive, og både eksterne og interne studenter beskrev et læringsutbytte som tydet på at de hadde fått utfordret seg selv og de tradisjonelle forestillingene om bruker- og sosialarbeiderrollen.
Et avgjørende kriterium for hvorvidt et slikt kurs er vellykket, bør likevel være om det har en mer varig betydning for endring av sosialt arbeids praksis og brukeres situasjon. En litteraturgjennomgang av prosjekter med brukerinvolvering i utdanningene i sosialt arbeid, konkluderer med at det ikke finnes tilstrekkelige holdepunkt for å hevde at slik endring skjer (Robinson & Webber 2013). Med dette som utgangspunkt gjennomførte vi våren 2014 en undersøkelse som hadde som mål å undersøke disse forholdene.
Artikkelen har en kort gjennomgang av teori og forskning i tilknytning til brukerinvolvering i sosialarbeiderutdanningene. Deretter gir vi en kort introduksjon til valgemnet, og dets ideologiske og pedagogiske fundament. Vi beskriver undersøkelsens metodiske tilnærming og presenterer og diskuterer deretter våre funn og vår analyse.
Brukermedvirkning i sosialt arbeid
Til tross for at empowerment og brukermedvirkning har vært overordnede mål for sosialt arbeid i lang tid, samt at brukermedvirkning er hjemlet i ulike lover, ser det likevel ut til at brukermedvirkning ikke er en selvfølge i praksis. Nærmest ukentlig ser en oppslag i media om manglende brukermedvirkning. Brukere forteller om et mangfold av krenkelser på ulike områder, slik som nedvurdering, tap av rettigheter og ulike former for stigmatisering og ekskludering. Fortellingene gjenspeiler en opplevelse av avmakt og manglende anerkjennelse.
Litteratur og forskning viser også at krenkelser i form av manglende anerkjennelse innenfor helse- og sosialt arbeids praksis forekommer hyppig (Falkum, Hytten og Olavesen 2011, Høilund & Juul 2005). Høilund og Juul hevder at når slike krenkelser kan skje, skyldes det ikke først og fremst mangler eller svakhet ved lovgivningen. Årsaken er heller at de sosiale institusjonene ikke tar det eksisterende lovverket i bruk, og at den enkelte saksbehandlers holdning og innstilling kan innebære en manglende anerkjennelse.
En kjerne i kritikken er at brukeren må tilpasse seg et hjelpeapparat som ikke forholder seg til vedkommende som et helt menneske. Hjelpeapparatet behandler med andre ord saken, ikke individet. Brukeren blir objektivisert. Järvinen & Mik-Meyer (2003) beskriver dette som «å skape en klient», mens Skjervheim (1974) kaller prosessen det «instrumentalistiske mistaket».
Kritikken kan forenklet leses som en manglende anerkjennelse av brukers kompetanse og deltakelse, både når det gjelder hvordan problemet defineres og hvordan det løses.
Denne kritikken rettes spesielt mot sosialt arbeids praksis, men den rammer også utdanningene. I fagplanene for de ulike utdanningene ser en at studentene i hovedsak lærer om brukermedvirkning og empowerment gjennom teori. Det er lite som tyder på at praksis preges av mer empowerment og brukermedvirkning, jo mer pensum og undervisningstid blir viet temaet (Börjeson, Denvall, Heule & Kristiansen 2009). I Sverige konkluderer en rapport fra Socialstyrelsen med at det først og fremst er «som tämligen enstaka föreläsare studenterna kommer i kontakt med personer med egna erfarenheter av social service og utanförskap» (Börjeson et al. 2009, s. 8). En alternativ pedagogikk i utdanningen ser ut til å være nødvendig om målet er å bidra til utvikling av empowerment i praksis. Det er med dette som bakgrunn «gap-mending» pedagogikk er utviklet. Pedagogikken har en tydelig forankring i den brasilianske pedagogen Paulo Freires tro på utdanning som middel for å utvikle bevisstgjøring om dominans og undertrykking. Som hos Freire (1999) står partnerskap og dialog sentralt. I det pedagogiske fellesskapet utfordres og utvikles forståelse av makt, kontroll, rolleendring, meningsfullhet, følelse og handling. Denne pedagogikken korresponderer med empowerment-tilnærmingen innenfor sosialfaglig arbeid. Den tar opp hvordan makten og kontrollen kan gis eller tas tilbake til de avmektige som av ulike grunner har blitt skjøvet ut i en marginalisert, umyndiggjort eller avmektig posisjon (Askheim 2003). Maktforståelse og maktbevissthet står sentralt om man ønsker en forståelse av maktdimensjonen i både sosialarbeiderrollen og brukerrollen. Kunnskap om og erfaring med makt som relasjonelt og strukturelt fenomen gir et grunnlag for å avdekke og endre undertrykkende praksiser.
Emosjonell energi er ifølge Starrin (2007) nært forbundet med empowerment, og stimuleres i en sammenheng der vi føler at vi kommer til vår rett og anerkjennes. Starrin framhever at emosjonell energi oppleves som «entusiasme, solidaritet, selvtillit og handlekraft» og viser til en forbindelseslinje mellom følelser og makt (Starrin 2007, s. 62). Honneths (2006) teori om anerkjennelse setter også søkelys på forbindelseslinjen mellom følelser og makt. Fellesskap, solidaritet og anerkjennelse er sentrale begreper i Honneths teori.
Honneth (2006) betrakter anerkjennelse som et grunnleggende, menneskelig behov, mens manglende anerkjennelse vil medføre at individet opplever seg krenket og nedverdiget. Han knytter anerkjennelsesbegrepet tett opp mot individets identitetsutvikling og framholder at menneskets identitet konstrueres gjennom gjensidige anerkjennelsesprosesser. Å erfare gjensidig anerkjennelse vil føre til at individet utvikler selvtillit, selvrespekt og selvverdsettelse. På denne måten må anerkjennelse betraktes som en forutsetning for brukermedvirkning. Både brukermedvirkning og empowerment forutsetter at den profesjonelle jobber sammen med bruker, og har et menneskesyn og et verdisett der man betrakter bruker som likeverdig, med ressurser til selv å definere både problemer og løsninger.
«Gap-mending» pedagogikk i praksis
