Fagpressenytt

Med helsa i behold så hun fram til pensjonisttilværelsen. Mer tid med barnebarna. Kanskje endelig skrive boka hun har hatt i seg siden 20-årene.
Men den første tida som pensjonist har vært alt annet enn rolig.
En siste melding
– Jeg har vært lenket til nyhetene og på telefonen med familien i Iran.
På spisebordet i stua hjemme på Nesbru i Asker står blomsterbukettene tett. Kortene som følger dem, bærer alle den samme beskjeden: Kondolerer.
Midt i blomsterhavet står et bilde av søsteren. – Jeg var yngst i søskenflokken. Søsteren som var nærmest meg i alder, hadde jeg kontakt med hver dag. Vi snakket om alt mulig, fra tøys til politikk.
I januar ble søsteren syk og lagt inn på sykehus. Samtidig pågikk protestene i Iran. Demonstranter ble drept og skadd, og mange ble behandlet på sykehus.
– Revolusjonsgarden oppsøkte sykehusene for å finne skadde demonstranter. De lette også på min søsters rom. Dagen etter fikk hun hjerteinfarkt. Hun ble lagt i koma og døde to dager senere.
Tahereh har lovet seg selv å ikke gråte. Likevel brister stemmen når hun forteller om dagen da hun fikk beskjeden. En nevø skrev en kort melding: «Kondolerer.»
Et skjebnesvangert valg
Tahereh har ikke vært tilbake i Iran siden 1986. Søsteren hun nylig mistet, var den som hadde besøkt henne mest fra Iran.
– Det gjør meg vondt. Men årsakene til at vi bestemte oss for å flykte, er fortsatt veldig reelle. Det handler om prinsipper.
Hun vokste opp i byen Rasht, nord i Iran. – Jeg elsker byen min.
Barndommen var trygg. Hun beskriver seg selv som glad, sprudlende og kanskje litt bortskjemt.
Allerede på ungdomsskolen blomstret samfunnsengasjementet. Hun skrev et innlegg om forholdene på skolen og fikk det publisert i en nasjonal ungdomsavis, og det ble bråk.
Da hun ble eldre, begynte hun å studere og fikk jobb i kommunen. Så kom den islamske revolusjonen i 1979. Livet endret seg raskt.
– Du kunne ikke være uberørt da regimet viste sitt sanne ansikt.
Kvinner måtte begynne å bruke hijab. Musikk, dans og mye som kunne