Brenneriveien 11 er en kjent adresse for alle som har jobbet i Oslos musikkliv, et sted jeg har vært innom talløse ganger siden nittitallet. Her har det myldret av alle de aktørene som befinner seg i musikkbransjens backstage - innspillingsstudioer, verksteder, sceneproduksjon, management og booking-agenter. Kort sagt musikkbransjens underskog av bakmenn og -kvinner som du hverken ser på scenen eller hører på Spotify, men som likevel har gitt sine substansielle bidrag til denne kunstformen og underholdningsindustrien gjennom sine livsløp.
Nå er det slutt. Bygget er solgt, og snart kommer det boliger her.
Julen 2021 ble den siste plateinnspillingen i studioet Amper Tone gjennomført, og det var altså denne innspillingen jeg skulle delta på. Da jeg bar gitarene mine fra bilen og opp trappene til studioet, ble jeg slått av en melankolsk følelse. Jeg var i kontakt med noe jeg har drevet med, og drømt om, i store deler av mitt unge liv. Nå følte jeg at alt lå i fortiden, at det hele var over.
Bortover gangen mot studioet Amper Tone passerer man flere studioer. Tidlig på dagen hører man kanskje stemmingen av en skarptromme innimellom putringen fra en kaffetrakter. Fra åpne dører skimter man noen kjente skikkelser der inne i kontrollrommene - Sivert Høyem, Hellbillies-gutta eller Julie Bergan; kanskje brillene til Jarle Bernhoft eller det ravnsvarte håret til Satyricons trommeslager Kjetil «Frost» Haraldstad? Og er man heldig, kanskje en musikklegende, som Thåström eller Morten Harket.
Men det er tydelig at folk er på vei ut nå. Det hviler en tung nedpakkings-estetikk over hele bygget. Bilder er tatt ned fra veggene, det står pappesker med gamle ting ingen er interessert i, i enden av korridorene.
- Til uka begynner de å rive, forteller lydtekniker Johnny Skalleberg meg på vei inn i Amper Tone.
Brenneriveien: Byliv med en edge
Alle har et forhold til Brenneriveien. Hvem har ikke gått gjennom dette området en kveld og hørt lyden av et band som øver gjennom de gamle murveggene? Sett folk lempe utstyr direkte inn på scenen på Blå eller kjent lukta av sigaretter? Hele området er en distinkt storbykvalitet av det autentiske slaget for Oslo, av den typen det reklameres for på Visit Oslo og Flytoget.
Brenneriveien 11 må forstås som del av Akerselvas nyere historie, og overgangen fra industri til kultur-, utdannings- og næringsformål, som tok til fra 1980-tallet av.
Med åpningen av konsert- og utestedet Blå i 1998 fikk strøket særlig en identitet som et litt røft utelivsområde i sub-kulturenes tegn. Eller kanskje mot-kulturenes? Året etter at Blå åpnet dørene, gikk noen husokkupanter inn i Hausmannsgate 40 og erklærte det som sitt eget. Det utvidet bildet på Brenneriveien som et funky graffitiland der både kuler, hasj og blålys preget nattemørket - i så stor grad at gata ble en vits på nasjonalt nivå med Facebook-siden «Stopp fotografering ved den kommunale graffitiveggen ved Blå ØYEBLIKKELIG».
Men i inngangen til 2020-tallet begynner Brenneriveien å miste sin edge. Prisvinnende Vega scene tok noe av faren ut av
