Fagpressenytt

Solen skinner og vi smiler mot hverandre mens vi forserer fredfulle, bølgende åser. Kjæresten min, Lars Erik Solbraa, og jeg er på vei opp mot vakre Rasletind.
Nettstedet varsom.no advarer mot svake lag og stor skredfare i Jotunheimen, så vi har valgt en topp hvor vi i størst mulig grad unngår bratt terreng. Plutselig hører vi et drønn. Det er som om noen holder en lang tråd under snøen og drar hardt til.
Vi bråstopper. Hva hvis snølagene er like ustabile i de brattere partiene? Burde vi ikke snu? Vi har vært på topptur før, menhar tatt skredkurs hver for oss. Nå bruker vi forskjellige argumenter, for og imot å avbryte eller fortsette, like påståelige på hver vår kant. Stemningen er dårlig, men vi fortsetter. I stillhet.

ALTERNATIV PARTERAPI
Noen måneder senere sitter vi på en hytte på Uteplassen i Sogndalsdalen. Opplevelsen på Rasletind har ført oss hit, til et skredkurs i regi av DNT Oslo og Omegn og et håp om at felles læring vil gjøre oss mer samstemte.
Skredinstruktør Philip Toney får umiddelbart vår respekt. Han flyttet hit fra Oslo i 2013. Siden har han holdt skredkurs vinterstid, og om sommeren guider han klatrere på tur.
Han er interessert i hvilke fjellerfaringer vi har og nysgjerrig på hvorfor vi har meldt oss på kurs.
Noen av kursdeltagerne er helt ferske, mens andre har flere toppturer i porteføljen. Kate Andersen ønsker å bygge videre på det hun allerede kan.
- Det er mye å ta hensyn til på topptur og jeg synes ofte det er vanskelig å vurdere skredfare. Et kurs over flere dager gir mye større rom for å lære, sier hun.
Ved siden av sitter Knut Kolvig, som har kjørt alene fra Oslo til Sogndal for å lære om trygge veivalg og skred.
- Før jeg drar på min første topptur, ønsker jeg å kunne vurdere skredfare og