Da Norsk Landbruk besøkte Alta og Finn-marks mest aktive melkeproduksjonsmiljø første uka i september, var Steinar og Bjørn Johnsen travelt opptatt med å slå gjenlegg. Bønder flest tar bare én slått i Finnmark. I år var våren sein og sommeren våt, så slåtten ble tatt i siste halvdel av juli.
- Vi slår én gang mellom skyting og blomstring, og pusser eller beiter ned på høsten. Det er viktig at graset ikke er for langt før vinteren kommer, for da kan vi få problemer med sopp, forteller Bjørn.
Han har parkert den fjorten år gamle rundballepressa fra Krone, hvor rundballene tilsettes syre. Kårkall Ragnar pakker rundballene i seks lag plast, mens Steinar frakter rundballene til en henger i jordekanten.
- Vi har ikke det mest fancy grasutstyret. Vi er egentlig noen veldig nøysomme karer. Når vi har brukt så mye penger på fjøs, må vi klare oss med en litt nøktern maskinpark. Slåtten tar kanskje litt lenger tid, men den tida har vi, oppsummerer Bjørn.
FRA BÅS TIL ROBOTDet var Bjørn som overtok familiegården i 2008, etter å ha jobbet som naturforvalter i mange år. Familiegården besto på det tidspunktet av 150 tonn kvote og et båsfjøs fra 1950-tallet, med rørmelkeanlegg og plass til atten kyr. Det var alltid trangt og dårlig plass, selv om oksekalvene ble solgt så fort som overhodet mulig.
Med fjøset og beitene på hver sin side av E6, gikk det mye tid til å lede kyrne over motorveien og inn og ut av fjøset to ganger om dagen. Drømmen om nytt fjøs ble stadig sterkere. At broren Steinar, som jobbet som maskin- og I-mek-selger hos Felleskjøpet, også var svært in
