Høstens første frostnatt har så vidt sluppet taket på akevittens hjembygd Løten. Idet undertegnede svinger inn på Berg gård, er det mystisk stille. Men det berømte skinnet bedrar selvfølgelig. Bak en port finner jeg fire elever fra Steinerskolen som er på arbeidsuke. De har sin fulle hyre med å stelle for et tjuetalls griser i ulik størrelse, sammen med grisepasser Elisabeth Øverby Hagen. På spørsmål om de har sett bonden sjøl, svarer de at de tror han er på den andre sida av fjøset. Og jeg har flaks. På Weidemann-en sitter Håkon Marius Kvæken vinkende. Han har akkurat lempa inn en av dagens ti rundballer til kjøttfeflokken og innrømmer at det ikke akkurat lå fremst i pannebrasken at det skulle dukke opp en journalist i dag. Før vi lander på stolen med kaffekoppen i hånda, har vi passert ei gruppe til med ungdommer, som sammen med svigerdatter Marthe steker vafler på kjøkkenet.
- DET ER JO GALSKAPBesetninga til Løten-bonden teller totalt rundt 500 dyr.
- Jeg har omtrent 200 kalvinger i året. Spinnvilt, smiler han.
Kvæken har lang fartstid i kjøttfemiljøet her til lands, og han har mer enn en gang vært av dem som har blitt kalt for cowboy. Diskusjoner om hvilken rase som er best, og hvor man skal gå for å hente de beste genene i utlandet, har vært hyppige.
- Sjøl opplever jeg vel at både cowboyfaktorene og cowboyryktene om vår næring, har avtatt litt med åra. Stadig flere blir mer og mer profesjonelle i drifta, også på kjøttfe. Det er bra, sier han.
Ingen kan i alle fall beskylde ham for å være rasefantast. I fjøs og på jorder finner du nemlig litt av hvert. Her det det charolais, hereford, belted galloway, tiroler grauvieh og highland cattle.
- Alle raser har etter min mening sine fordeler. Jeg har sans for hereford, som er helt fantastiske på mye. Charolais er god på tilvekst, belted galloway er suveren
