Fagpressenytt

«ALT I DENNE boken er sant, i betydningen: Dette har skjedd. Hendelsene har skjedd, og de har skjedd slik jeg har beskrevet dem. » Slik innleder forfatteren boken, og lest i sammenheng med baksideteksten som lover «et unikt og rystende innblikk i en psykiatri der det verken finnes standardiserte behandlingsmetoder eller definerte behandlingsløp» aner jeg som leser hva som er i vente.
Kritikk av norsk psykiatri er ikke noe nytt, ofte på sin plass, så spørsmålet er mer om boken tilfører denne kritikken noe nytt, om den bidrar med konstruktive og realistiske løsninger. Et annet bidrag ville være å beskrive de mange faglige og personlige dilemmaene det er å jobbe i et felt som i liten grad har et vitenskapelig fundament, og som bærer i seg mye smerte. Et felt som preges av store ideologiske og faglige motsetninger, som tidvis har vært og mange steder fortsatt er preget av profesjonskonflikter, og der de ansatte skal balansere mellom rollen som vokter og behandler, frihet og tvang, fag og juss. Der det i enkelte tilfeller handler om liv og død. I møtet med de dårligste pasientene er det tvilen omkring dette forfatteren innledningsvis sier hun vil skildre. Det vil i så fall være en ny og forfriskende vinkling.
Den bastante innledningen gjorde meg skeptisk. Den skapte umiddelbart en distanse mellom meg og forfatterstemmen. Alt på side 10 kunne jeg imidlertid lese: «Det gir seg selv at situasjoner jeg har gjenfortalt, er silt gjennom min forståelse og min hukommelse, i blant farget av min forutinntatthet og min sårbarhet, forvrengt av mine blinde flekker. » Jeg leste videre med et mer åpent sinn. Det er mulig jeg er litt vrang når jeg leser den innledende teksten slik, men jeg fikk umiddelbart en påtvunget følelse av at boken skulle oppfattes som en sensasjon. At jeg skulle bli rystet i mitt innerste. Hvorvidt jeg ble det, skal jeg komme tilbake til.

MYE OM MANGT
Boken, som med noter teller 350 sider, er skrevet med en personlig fortellerstemme. Kagge forlag kaller sjangeren en yrkesbiografi. Gjennom beskrivelser av pasienter og kollegaer gir forfatteren leseren et innblikk i sine erfaringer fra dagens psykiatri. Erfaringene er hentet fra Lier, Blakstad og Drammen DPS, og spenner over en periode på 15 år. I denne perioden går forfatteren fra å være lege i spesialisering til å bli en erfaren psykiater. Det hører med til historien at forfatteren var 47 år da hun begynte dette løpet og tidligere blant annet hadde jobbet som kirurg, noe hun flere steder i boken vender tilbake til. Kollegaer er ikke alltid skildret i det beste lys, tidvis som personer med skjulte agendaer og varierende motiver. Personkarakteristikkene kan være fargerike. Om overlege Cato Volden skriver forfatteren blant annet: «Skjønner ikke hvorfor jeg får frysninger. Fingrene hans er lange og knoklete. Hvorfor tenker jeg på Cruella de Ville? » Et annet sted, fra et fagmøte, sk