Håvard Sæbø
Nå har vi etter hvert fått mange beviser på at det faktisk har ganske mye å si om de aktørene som produserer tjenestene har et formål om å tjene mest mulig penger eller ikke.
Kronikk: Jonas Bals, tidligere rådgiver i Arbeiderpartiet.
En god venn minnet meg her forleden om hva Olof Palme svarte da han ble spurt hvorfor vi har en offentlig sektor. «Dersom menneskene selv skal kunne styre sin fremtid, må også de tekniske og økonomiske kreftene styres på demokratisk vis. Det går ikke an å overlate avgjørelsene til private økonomiske interesser og la gevinstmotiver og konkurranse avgjøre hvordan miljøet skal utformes, jord brukes, sysselsettingen trygges eller den tekniske utviklingen styres,» sa Palme. Som også sa at «den enkle og grunnleggende årsaken til at arbeiderbevegelsen har bygd opp en sterk offentlig sektor, er at det finnes behov som er så viktige at de ikke kan overlates til markedskreftene.»
De siste årene har stadig flere kommersielle aktører overtatt mange av de oppgavene vi før løste gjennom fellesskapet, enten det var i offentlig regi eller gjennom ideelle aktører. Ideelt drevne barneverninstitusjoner er for eksempel blitt presset ut av kommersielle storkonsern, tilbud er blitt kuttet for å gi eierne profitt, og både pasienttilbudet og de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser er blitt svekket - slik vi blant annet så det hos Norlandia i Moss.
Vi har også sett hvordan de kommersielle aktørene har brukt hensynet til forretningshemmeligheter til å holde igjen vesentlig informasjon om tjenestene de leverer. Hadde noen fått det spørsmålet Olof Palme fikk i dag, kunne et ærlig svar derfor vært:
«Vi har en offentlig sektor for å stykke den opp, legge den ut på anbud og sikre høy privat profitt til lav risiko, ofte på bekostning av borgerne, de ansattes opparbeidede rettigheter og mulighetene for offentlig innsyn og demokratisk styring. Det går helt fint an å overlate avgjørelsene til private økonomiske interesser, og la gevinstmotiver og konkurranse avgjøre hvordan vi tar vare på våre yngste, eldste og mest sårbare medborgere, enten de befinner seg i barnehage, barnevern, skole, sykehus eller omsorg».
Spørsmålet er om det er en vei vi vil fortsette å gå. Da de kommersielle aktørene kom på banen for et par tiår siden, var det mange som hevdet at det ikke hadde noe å si hvem som leverte tjenestene, så lenge kvaliteten var god. Nå har vi etter hvert fått mange beviser på at det faktisk har ganske mye å si om de aktørene som produserer tjenestene har et formål om å tjene mest mulig penger eller ikke. Vi har fått eksempler på velferds- og omsorgskonserner som bruker cash flow'en fra det offentlige til å bedrive finansakrobatikk og investere i høyrisikoprosjekter, og gang på gang får vi avdekket hvordan de største innsparingene skjer på brukernes og de ansattes bekostning og at introduksjonen av forretningshemmelighet i kjernen av velferdsstaten forhindrer både offentlig innsyn og mulighetene for dem
