journalist, På Høyden
- Dersom vi kun satser stort, mister vi fundamentet. Jeg er bekymret for vilkårene til den frie forskningen.
Det sier Bodil Holst, professor ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen (UiB).
I løpet av mars blir det klart hvem som blir en del av den fjerde generasjon med Senter for fremragende forsking (SFF). Fire søknader fra UiB kom videre til andre runde. Forskningsrådet har antydet at om lag ti senter vil bli SFF, og motta i gjennomsnitt 15 millioner kroner i året. Å være vertsinstitusjon for en SFF gir en mulighet til å bygge opp et solid forskningsmiljø. Det betyr også at hver vertsinstitusjon må bevilge store summer til SFF-en hvert år.
Budsjettets logikk er enkel: Mer penger til noe, betyr som oftest mindre penger til noe annet.
Bekymret for dem som står utenfor
Professor Bodil Holst er bekymret for de forskerne som ikke får senterstatus eller andre, generøse tildelinger.
- Det må fortsatt finnes penger og stillinger igjen til de frie forskerprosjektene, sier Bodil Holst.
Hun sier at de enkelte institusjonene bør legge forholdene til rette for dyktige forskere, som ikke når opp i kampen om de store pengene.
- Jeg ønsker at UiB skal ta del i de store satsingene. Men jeg mener universitetet har et ansvar for å sikre også den forskningen som har vist at den er bra gjennom gode publikasjoner, men som ikke får eksternfinansiering, senterstatus eller penger via en strategisk satsning, sier Holst.
- En katastrofal situasjon
I Forskningsrådets Årsmelding fra 2015 står det at en SFF skal utdanne morgendagens fremragende forskere. Tallene viser at sentrene også gir doktorgradsarbeid til mange: Av 1401 vitenskapelige stillinger ved landets sentre er 425 PhD-er og 286 postdoktorer.
Bodil Holst skulle ønske at flere av hennes kollegaer fikk mulighet til å tilsette stipendiater.
- Mye av mitt forskningsarbeid blir gjort ved hjelp av postdoktorer og stipendiater. Slik er det også for mange av mine kollegaer, sier Holst.
- Det er synd å se at engasjerte, dyktige kollegaer ikke får muligheten til å veilede stipendiater, fordi det ikke finnes midler. Jeg mener universitetet har en særlig plikt til å passe på de ansatte som er dyktige og som har klart å frembringe flinke masterstudenter - men som ikke umiddelbart passer inn i satsningsområdet.
Holst presiserer at hun snakker ut fra sitt ståsted som professor i nanoteknologi ved Institutt for fysikk og teknologi.
Forskningen som hun og kollegaene bedriver krever kostbare arbeidsrom; laboratorier, utstyr, instrumenter. Og hjelp fra stipendiater.
- Situasjonen ved mitt fakultet og institutt har gjennom flere år vært slik at det ikke er noen frie PhD-stillinger man kan søke på. Alt er bundet opp av strategiske satsinger. Situasjonen er i mine øyne katastrofal, sier Holst.
Hun utdyper:
- I Tyskland har professore
