Fagpressenytt

I DET NYLIBERALE og postmoderne samfunnet har bastante kategorier som «sykdom» dårlige vilkår. Den viktigste nosologiske kategorien sykepleiere møter i grunnutdanningen, er da også mastersyken, om vi skal tro litteraturkritiker og sykepleier Cathrine Krøger. Men vi kan, hvis vi ikke har et optimalt genetisk utgangspunkt, velger et dårlig oppvekstmiljø, spiser feil grønnsaker, eller blir overkjørt av en førerløs bil, fortsatt tenkes å møte helseutfordringer.
Hva kan vi gjøre med det? «Den som leitar, han finn, men ikkje det han leitar etter», hevder Arne Garborg. Det likner mistenkelig på situasjonen på det norske psykisk helsefeltet for tida, om vi skal tro de diagnosefrie, de medisinfrie, og psykoterapinyansører som Joar Øveraas Halvorsen og Jørgen Flor. Fra før vet vi at det er for mye og for lite tvang og for mange og for få senger. For ikke å snakke om psykologer, som det plutselig også er for mange og for få av, særlig på kontoret.
Leitinga held fram: Psykologforeningens nestleder har vært på hjemmebesøk og sett det sosiale lyset - kan det være det samme lyset som kommunale tjenesteytere har badet i siden begynnelsen av 1990-tallet? Arnhild Lauveng har i sitt doktorgradsarbeid slått inn den åpneste av alle dører: Studentrollen og skolefellesskapet er mer framoverlent og stimulerende enn pasientrollen og pasientfellesskapet.
Siden slutten av forrige århundre er det mye som har tydet på at brukerne er like interessert i samv�