Jeg besøker henne på kontoret nederst i korridoren i fjerde etasje på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK). Foran PC-en og et stort skrivebord dekket av papirbunker, er hun å finne de fleste hverdager. Halsaa er en varm og imøtekommende dame - respektert og verdsatt på STK, både som fagperson og som kollega og medmenneske.
Hun har en lang akademisk karriere bak seg, der hun har jobbet med temaer som kvinnebevegelser, kommunal likestillingspolitikk, feministiske utopier, multikulturalisme, minoritetsspørsmål, religion og kjønnsforskningshistorie.
- Det har nok passet meg bra å drive med mye forskjellig, selv om det kanskje hadde blitt et enklere liv dersom jeg hadde holdt meg mer til ett tema. Men jeg blir nok fort inspirert og engasjert, sier hun.
- Og så har jeg vært heldig og hatt gode samarbeidspartnere. Jeg har aldri hatt et ensomt liv i akademia, legger hun til.
Ingen kvinner på pensum
- Jeg ble provosert av at vi ikke lærte noe om kvinner og at vi ikke hadde noen kvinnelige forelesere på statsvitenskap. Det var der engasjementet for feminisme og likestilling begynte, i studietiden, som en del av det som het fagkritikken, forteller hun.
Halsaa var statsvitenskapsstudent på UiO på 1960-tallet, i en tid da det ikke fantes kvinneperspektiver på pensum og alle de vitenskapelig ansatte var menn. Unge mannlige studenter ved instituttet printet ut og hang opp ark med lange tallremser formet som pin-up damer. Dette fikk blant annet Halsaa til å reagere.
- Kvinnefelleskapene jeg ble en del av på 1970-tallet har vært viktige for meg.
- Så kom den norske oversettelsen av Det annet kjønn med Simone de Beauvoir. Jeg tror jeg var 25 år da jeg leste den. Den ble viktig for min feministiske oppvåkning. Jeg skjønte da at det jeg reagerte på handlet om kjønnede maktstrukturer.
Hun og andre kvinnelige studenter, deriblant Gerd-L
