Mørket har senket seg idet jeg ankommer Venezia. Båtførerens spake nynning til tonene av Alphavilles «Forever Young» fra sitt lille stereoanlegg i førerhuset, minner mest om klamringen til det berømte halmstrået. Byen som sakte synker i det turkise vannet rundt oss, har de siste årene vært igjennom en trøblete alderdomskrise, det er uvanlig stille her, og følelsen av usikkerheten i byens fotogene gater og smug danner et smått ustødig rammeverk som vertsby for den verdensberømte utstillingen.
De store spørsmålene
Problemene slutter ikke der. Det er vanskelig å bevege seg gjennom biennaleområdene Giardini og den gamle skipsverftsbygningen Arsenale uten å kjenne på en påtagelig weltschmerz. På rad og rekke, for hvert nye utstillingsprosjekt eller hver paviljong, dukker de opp. Nye, ofte gripende, problemstillinger fra en verden som plutselig virker langt større og mer kompleks enn det man kanskje liker å anta. Og midt oppi det hele: arkitektene som har satt seg som mål å ordne opp i dette villniset av utfordringer. Ja, for hvordan skal vi egentlig leve sammen?
«How Will We Live Together» er da også den flertydige tittelen på den forsinkede biennalen, kuratert av den libanesiske arkitekten Hashim Sarkis, kjent for sine akademiske bedrifter ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Han har dessuten gått kraftig til verks og vært, i biennalesammenheng, utpreget politisk i sin tolkning av eget tema. I sin åpningstale i mai ga Sarkis verdens politikere det glatte lag som hjelpeløse marionetter, for lengst ute av stand til å løse verdens problemer. «Arkitektene må tilby alternative måter å leve sammen på gjennom arkitekturen», var beskjeden. Han la til, noe mer optimistisk: «Vi spør arkitekter fordi vi som arkitekter er opptatt av å forme rom der mennesker bor sammen, og fordi vi ofte forestiller oss disse oppgavene annerledes enn de sosiale normene som dikterer dem.»
Mye hviler altså på arkitektenes skuldre, idet man entrer den lange, lange salen i Arsenale, som utgjør den inviterte utstillingsdelen av biennalen. Og vide spørsmål fortjener kanskje vide svar, her finnes i alle fall det meste: Fra prosjekter om sosial bærekraft i både jungel og tidligere Øst-Tyskland, om pest-sykehus, om en ny materialitet, om bio-mangfold og post-humane dystopier til hist
