Verdens helseorganisasjon viser til at seksuelle overgrep er et av de største helseproblemene vi har i verden i dag. Det anslås at rundt 150 millioner jenter og 73 millioner gutter under 18 år har vært utsatt for seksuelle overgrep (Pinheiro 2006). Samtidig er det godt dokumentert at det å bli utsatt for seksuelle overgrep som barn kan føre til alvorlige psykiske problemer, og at en høy andel av de som rammes vil slite med alvorlige depresjoner og selvmordsproblematikk i voksen alder (Wurr og Partridge 1995, Read 1998).
En kvantitativ studie gjennomført i de tre kvinnefengslene i Norge viser at mens seks av ti kvinnelige innsatte (57 prosent) har vært utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder, har fire av ti (42 prosent) også vært utsatt for seksuelle overgrep som barn (Amundsen 2010). At kvinnene som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn også har vært utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder, er nok dessverre ingen tilfeldighet. Studier viser sammenheng mellom overgrep i barndommen og seksuell viktimisering i voksen alder. Samtidig er det også sammenheng mellom opplevd seksuell vold siste året, og det å ha opplevd vold tidligere i livet (Pape og Stefansen 2004).
Det finnes ingen sikre tall på hvor mange som utsettes for seksuelle overgrep i Norge. I NOU 2008:4 anslås det likevel at mellom en halv og en prosent norske kvinner hvert år opplever voldtekt eller voldtektsforsøk. Mossige og Stefansen (2007) fant i en studie at 22 prosent av jentene og åtte prosent av guttene hadde vært utsatt for det de omtaler som «milde seksuelle overgrep». Med milde seksuelle overgrep menes her også beføling og onanering. 15 prosent av jentene og syv prosent av guttene hadde opplevd alvorligere overgrep som voldtekt og voldtektsforsøk.
Schou med flere (2007) fant at blant 16.000 ungdommer hadde seks prosent av jentene og noe under to prosent av guttene vært utsatt for seksuelle overgrep (blotting, beføling eller ufrivillig samleie) i løpet av det siste året. Studier fra andre nordiske land varierer fra 0.1 prosent som det laveste anslaget i en dansk studie (Balvig og Kyvsgaard 2006), til 13 prosent i en svensk studie (Lundgren med flere 2001).
Årsaken til den store variasjonen når det gjelder funn er at det legges ulike kriterier til grunn for hva seksuelle overgrep omfatter. Mens noen studier omfatter blotting, beføling og voldtektsforsøk, begrenser andre seg til å omfatte ufrivillig samleie ved hjelp av tvang. Uavhengig av den store variasjonen når det gjelder funn, er det imidlertid liten tvil om at kvinnelige innsatte utgjør en sosialt marginalisert gruppe som i svært alvorlig grad er overrepresentert med tanke på utsatthet når det gjelder seksuelle overgrep.
Av denne årsak ønsker jeg her i artikkelen å se nærmere på hvordan kvinnelige innsatte opplever at seksuelle overgrep påvirker deres livssituasjon. Høsten 2008 og våren 2009 var jeg så heldig å få snakke med ti kvinner under 26 år. Alle har vært utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder, og seks av kvinnene har også vært utsatt for seksuelle overgrep utført av en nær tilknytningsperson over flere år som barn. Informantene har sittet inne minst tre ganger inkludert nåværende soningsopphold, og alle soner for vinnings- eller rusrelaterte lovbrudd.
Utgangspunktet for studien er følgende problemstilling: Hvordan opplever kvinnelige innsatte som har vært utsatt for seksuelle overgrep egen livssituasjon?
Metode
Utgangspunktet er halvstrukturert intervju. Noen av spørsmålene er retrospektive, noe som innebærer at informantene forteller om hendelser fra tidligere i livet. Retrospektive spørsmål regnes ofte for å være minst troverdige, fordi funnenes pålitelighet avhenger av hvor godt informantene husker de aktuelle hendelsene (Hellevik 1995). Siden traumatiske hendelser alltid vil være preget av livssituasjonen offeret befant seg i på daværende tidspunkt, samtidig som målsettingen er å få innsikt i kvinnenes subjektive opplevelser, er dette av mindre betydning i denne sammenheng.
Forutsetningen for gjennomføringen var informert og frivillig samtykke. For å sikre anonymitet er dialekt skrevet om til bokmål, og ord og uttrykk som kan gjøre det mulig å avsløre informantenes identitet, er sløyfet.
Funnenes troverdighet vil være avhengig av i hvilken grad jeg har klart å formidle kvinnenes tanker og meninger på en måte de kjenner seg igjen i. For å sikre troverdighet fikk informantene tilbud om å lese gjennom manuskriptet i ettertid.
Undersøkelsen er basert på utvalg. Utvalget er så lite at det ikke er statistisk representativt for kvinnelige gjengangere i norske fengsler. Det er likevel verdt å merke seg at informantene utgjør en relativt homogen gruppe med tanke på erfaringer og opplevelser.
Begrepsavklaring
Med seksuelt misbruk menes ofte seksuell interaksjon mellom barn og voksne. Alvorlighetsgraden kan variere, og som tidligere nevnt, relateres ofte begrepet til seksuelle handlinger mellom barn og voksen uten at det nødvendigvis dermed er snakk om samleie.
Når det gjelder kvinnene som var utsatt for overgrep som barn, var det far eller stefar som var gjerningsmann, noe som betyr at det var snakk om incest. Borchgrevink og Christie (1991:15) definerer incest som fysisk og psykisk krenkelse av barn og unges seksuelle integritet, begått av noen de står i et avhengighetsforhold til, skapt av nær sosial familietilknytning.
I studien har jeg bevisst unnlatt å definere seksuelle overgrep, fordi jeg ville la informantene selv få mulighet til å si hva de legger i begrepet. Det viser seg at alle kvinnene oppgir at de med «seksuelle overgrep» mener fullbyrdet samleie ved hjelp av fysisk makt eller vold. I tillegg beskrives også andre former for seksuell trakassering, som for eksempel beføling, suging og verbale trusler.
I henhold til Straffelovens §192 er det snakk om voldtekt dersom noen skaffer seg seksuell omgang ved hjelp av vold eller truende atferd. På spørsmål om hva de kvinnelige innsatte i denne studien mener med voldtekt, er det verdt å merke seg at samtlige forbinder dette med gjennomført samleie utført under psykisk og fysisk tvang ved hjelp av vold og trusler.
Emosjonell avstand
Flere av kvinnene forteller om overgrep som startet da de var i fireårsalderen. Smertene som beskrives er forferdelige, og noen forteller at de fikk åpne sår i skjeden som de måtte ha behandling for. At informantene var så små første gang de ble utsatt for voldtekt, er ikke overraskende. Det er kjent at barn under ti år har større risiko for å bli utsatt for alvorlige fysiske og seksuelle overgrep fra familiemedlemmer og andre kjente, og at de yngste barna ofte er de mest utsatte (Pinheiro 2006).
Kvinnene setter ord på fortvilelse og angst, og knytter dette opp mot opplevelse av avmakt og mang-lende tro på egne evner og ressurser. De bruker metaforer når de snakker om overgrepene de ble utsatt for som barn. Men til tross for at de snakker om overgrepene som noe tilbakelagt, indikerer stemmebruk, mimikk og kroppsspråk at dette ikke er tilfelle. Da jeg kommenterte dette, sa en av kvinnene følgende:
Man blir aldri ferdig med sånt. Hatet og opplevelsen av svik er så sterkt at det beste er å prøve ikke å tenke på det. Noen hull er så svarte at man kan drukne i dem. Slike hull bør man holde seg unna.
Når det gjelder kvinnenes bruk av metaforer, opplever jeg dette som et forsøk på å holde de traumatiske opplevelsene på avstand. I behandling av barn i krise brukes dette ofte be