Fagpressenytt

Hun er svartkledd og mørk i blikket, hun hater regn og nå står hun ute på hovedplassen på Universitetet i Oslo med hendene begravd i jakkelommene. Regndråpene treffer henne i jevn takt, men Natalia Zubillaga klager ikke. Hun lar fotografen gjøre jobben sin, for en som henne er vant med å stå ute når det river.

Nabo med rivalen. - Noen mener kanskje jeg er brautende og macho. Når engasjementet tyter ut av meg, da kan jeg bli litt sånn «nå gønner vi på, dere», uten å kjenne så mye etter om det er for mye eller ikke.
Hun fører oss ned i en mørk kjeller i fysikkbygningen ved Norges eldste universitetet, en institusjon som ble grunnlagt i 1811. Hun snakker om hvor viktig gratis høyere utdanning er i en velferdsstat.
Her nede i kjelleren er fagforeningene stuet bort med sine kontorer: Norsk Tjenestemannslag, Forskerforbundet, Akademikerne og Parat. Zubillaga innrømmer at hun ikke akkurat renner ned dørene til de individrettede Akademikerne, men at de kan samarbeide så lenge det ikke handler om tariff. Hun sier at hun unner dem et større møterom.

Tok torget tilbake. Hennes store politiske oppvåkning skjedde på Hønefoss på 1990-tallet. Der marsjerte folk i gatene med hakekors-merke på jakkeermet. Trusler og slåsskamper ble med ett ganske vanlig i den ellers så koselige østlandsbyen. Etter skoletid hang de streite ungdommene og pønkerne side om side på torget for å ta byen tilbake. De stiftet Ringerike Antirasistisk Ungdom og startet motkamp, de arrangerte debattmøter og konserter.
- Som mørkhudet hadde jeg jo ikke noe valg, jeg måtte ta standpunkt, forteller Natalia Zubillaga, fortsatt i svarte Dr. Martens-sko, akkurat som på 90-tallet.

Flyktet fra diktatur. Dette med ikke bare å finne seg i urettferdighet har hun arvet fra familien. Militærdiktaturene herjet Latin-Amerika på 1970- og 80-tallet. Motstanderne av regimene ble bortført, kastet i fengsel, torturert, i verste fall drept, og dette var