- Jeg gikk på Arkitekthøgskolen på 1980- tallet og begynte vel allerede da å savne en bedre utdanning innenfor plansiden av faget. På den tiden var det Norberg-Schulz, Sverre Fehn, Wenche Selmer og Jan & Jon, disse store arkitektnavnene, som regjerte på skolen. På den tiden var også Erik Lorange der, som er en betydelig person i norsk byplanhistorie, men han hadde ikke den samme pondusen. De historiene vi ble fortalt om hva slags arkitekter vi skulle bli, det var fra arkitekter med stor A.
Men det var det ikke alle som kjente seg igjen i. Særlig ikke en som Børrud, som ifølge seg selv ikke var så veldig opptatt av husene.
- Jeg er en arkitekt som egentlig aldri har kommet inn i huset. Jeg har vært mye mer opptatt av bygningene i landskapet, sammenhengen mellom bygningene, de overordnede
strukturene som arkitekturen befatter seg med, og prosessene bak. Men det var få forbilder som ble presentert for oss, som kunne vise: Sånn arkitekt kan du også bli. Planleggere er jo anonyme, særlig hvis man jobber i det offentlige, da får man jo ikke navnet sitt på noe av det man gjør. Det var da jeg begynte å interessere meg for å utdanne planleggere.
På NMBU på Ås forsker og underviser Børrud innen byutvikling, bymorfologi og byplanlegging. Hun leder også Senter for integrert og transfaglig undervisning i planlegging (Sitrap), der søkelyset på tverrfaglighet er mye større enn på for eksempel AHO, mener hun.
- På NMBU har vi jo god tilgang på andre typer fag som planlegging også berører, i tillegg til arkitektur, eiendomsfag, juss, geologi, folkehelsevitenskap og så videre. Du får en helt annen type studenter, på godt og vondt.
- Hvordan da?
- Våre studenter kommer for eksempel ikke inn på studiet på bakgrunn av tegneferdigheter, ofte kan de ikke tegne særlig godt. De er mer samfunnsengasjerte. De må selvfølgelig kunne visualisere og lage romlige diagrammer, jobbe med kart og så videre, men jeg tror den tverrfaglige kunnskapen og innsikten blir større når de møter undervisere med ulik fagbakgrunn.
SKRIKENDE BEHOV
I en tid der alle roper om bedre arkitektur- og planleggingskompetanse rundt omkring i små kommuner i hele landet, har Børrud en viktig jobb å gjøre. Men hva er det egentlig som mangler?
- Arkitektutdanningen må jo være god, si- den vi har mange gode arkitekter i Norge. Men jeg tror ikke utdanningen har forandret seg veldig mye siden jeg gikk der, og jeg var slett ikke skodd til å bli planlegger da jeg var ferdig- utdannet. Det som er interessant å se, er at mange av våre ferdigutdannede by- og regionplanleggere nå får jobb på rene arkitektkontorer, det gjorde de ikke før. Arkitektkontorene skjønner at de ikke har den kompetansen, og at det er noen andre som kan hjelpe dem med det, ettersom de møte
