Tidsskrift for norsk psykologforening
03.05.2018
Det var en milepæl da Psykologforeningen for 20 år siden etablerte et eget menneskerettighetsutvalg. Den gang som nå er målet å arbeide for at «psykologisk fagutøvelse skal ivareta grunnleggende menneskerettigheter.»
Menneskerettigheter har en nær og naturlig forbindelse til psykologifaget og psykologisk fagutøvelse. Ikke minst når vi ser på retten til verdighet og integritet og på beskyttelse mot krenkelser, diskriminering og vold. Og videre: barns rett til utdanning og et liv med foreldre, kvinners rett til likebehandling og alle menneskers rett til liv og til best oppnåelige helse.
FORPLIKTET
Til tross for dette har psykologi og menneskerettigheter lenge levd parallelle liv, og psykologers rolle i arbeidet med å fremme menneskerettigheter og beskytte mot brudd på disse har vært lite påaktet i faget. Det var derfor en milepæl da Norsk psykologforening for 20 år siden etablerte et eget menneskerettighetsutvalg (MRU). Utvalgets mål var å tydeliggjøre hvordan psykologisk kunnskap og psykologers virke er knyttet til menneskerettighetene slik disse kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetskonvensjon. Vi er nødt til å vite hva Norge som land har forpliktet seg til internasjonalt gjennom ratifisering av sentrale konvensjoner, og hva dette betyr når det gjelder å oppfylle disse rettighetene i praksis.
I mange tilfeller står nettopp vi som psykologer sentralt i arbeidet med å realisere disse rettighetene, enten det dreier seg om arbeid med barn som mishandles, enslige mindreårige asylsøkere som ikke får beskyttelse, mennesker med psykiske lidelser som medisineres under tvang eller legges i belter, kvinner som utsettes for seksuell vold, eller mennesker som sitter for lenge i varetekt eller i isolasjon som disiplinærstraff. Psykologer er ofte der slike rettighetsbrudd skjer, og vi har da et ansvar for å vite, forstå og handle.
Denne forpliktelsen ble lang tydeligere etter hvert som overvåkningsmekanismene, først og fremst traktatorganene, spesialrapportører o.l., ble etablert og dialogene mellom internasjonale, regionale og nasjonale mekanismer og institusjoner kom i stand og fikk stadig større oppmerksomhet og rolle. Det betyr også at menneskerettighetene er noe langt mer enn ideelle målsettinger; de representerer forpliktelser som et land må følge i praksis, vel vitende om at internasjonale organer vil kunne kritisere myndigheter som unndrar seg eller ikke tar disse forpliktelsene på alvor. Dette var et viktig utgangspunkt for utvalgets arbeid, og er fortsatt det viktigste budskapet ut til norske psykologer.
På den tiden Menneskerettighetsutvalget ble etablert, fantes det flere psykologforeninger rundt om i verden med egne etikkutvalg, men den norske foreningens menneskerettighetsutvalg var det første i sitt slag. E
Gå til medietFORPLIKTET
Til tross for dette har psykologi og menneskerettigheter lenge levd parallelle liv, og psykologers rolle i arbeidet med å fremme menneskerettigheter og beskytte mot brudd på disse har vært lite påaktet i faget. Det var derfor en milepæl da Norsk psykologforening for 20 år siden etablerte et eget menneskerettighetsutvalg (MRU). Utvalgets mål var å tydeliggjøre hvordan psykologisk kunnskap og psykologers virke er knyttet til menneskerettighetene slik disse kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetskonvensjon. Vi er nødt til å vite hva Norge som land har forpliktet seg til internasjonalt gjennom ratifisering av sentrale konvensjoner, og hva dette betyr når det gjelder å oppfylle disse rettighetene i praksis.
I mange tilfeller står nettopp vi som psykologer sentralt i arbeidet med å realisere disse rettighetene, enten det dreier seg om arbeid med barn som mishandles, enslige mindreårige asylsøkere som ikke får beskyttelse, mennesker med psykiske lidelser som medisineres under tvang eller legges i belter, kvinner som utsettes for seksuell vold, eller mennesker som sitter for lenge i varetekt eller i isolasjon som disiplinærstraff. Psykologer er ofte der slike rettighetsbrudd skjer, og vi har da et ansvar for å vite, forstå og handle.
Denne forpliktelsen ble lang tydeligere etter hvert som overvåkningsmekanismene, først og fremst traktatorganene, spesialrapportører o.l., ble etablert og dialogene mellom internasjonale, regionale og nasjonale mekanismer og institusjoner kom i stand og fikk stadig større oppmerksomhet og rolle. Det betyr også at menneskerettighetene er noe langt mer enn ideelle målsettinger; de representerer forpliktelser som et land må følge i praksis, vel vitende om at internasjonale organer vil kunne kritisere myndigheter som unndrar seg eller ikke tar disse forpliktelsene på alvor. Dette var et viktig utgangspunkt for utvalgets arbeid, og er fortsatt det viktigste budskapet ut til norske psykologer.
På den tiden Menneskerettighetsutvalget ble etablert, fantes det flere psykologforeninger rundt om i verden med egne etikkutvalg, men den norske foreningens menneskerettighetsutvalg var det første i sitt slag. E
