Tidsskrift for norsk psykologforening
01.04.2022
Vi må tørre å snakke om hvor mye ansvar ungdommen har for sin egen psykiske helse.
I UTGANGSPUNKTET VAR min henvisning til psykologiprofessor Ole Jacob Madsen i februarutgaven ment som et springbrett til mitt hovedpoeng - nemlig at vi må tørre å snakke om hvor mye ansvar ungdommen har for sin egen psykiske helse.
Madsens svar i marsutgaven inneholder betimelige innvendinger som bidrar til nyansering. Samtidig inneholder svaret hans problematiske antakelser. Madsen skriver nemlig: «Hele rettssystemet vårt har jo som utgangspunkt at mennesker er tilregnelige og dermed kan gjøres ansvarlig for sine handlinger. Noen unntak er det, deriblant barn under 15 år.» I mine øyne blir dette en søkt sammenligning. Jeg oppfatter det mer som stråmannsargumentasjon enn som et reelt forsøk på å i det minste erkjenne muligheten for at noe har skjedd med landets oppdragerpraksis. Rettssystemet og dets praksis - for ikke å nevne skolesystemet - har eksistert lenge, men rapportert psykisk uhelse blant barn og unge har økt. Jeg tror denne økningen skyldes variabler vi ikke har klart å kartlegge.
UKJENTE VARIABLER
Basert på Madsens svar kan det imidlertid virke som om variablene ikke er ukjente. Med utgangspunkt i min betraktning av det som forståelig kan oppleves som et utfordrende oppvekstmiljø for barn og unge, skriver han videre: «Dermed er det heller ikke så rart at mange unge opplever mye stress og press, ikke minst hva gjelder skolen, som kommer ut som den fremste kilden til stress i Ungdata-undersøkelsen.»
Det er definitivt på sin plass å gjennomføre en grundig evaluering
Gå til medietMadsens svar i marsutgaven inneholder betimelige innvendinger som bidrar til nyansering. Samtidig inneholder svaret hans problematiske antakelser. Madsen skriver nemlig: «Hele rettssystemet vårt har jo som utgangspunkt at mennesker er tilregnelige og dermed kan gjøres ansvarlig for sine handlinger. Noen unntak er det, deriblant barn under 15 år.» I mine øyne blir dette en søkt sammenligning. Jeg oppfatter det mer som stråmannsargumentasjon enn som et reelt forsøk på å i det minste erkjenne muligheten for at noe har skjedd med landets oppdragerpraksis. Rettssystemet og dets praksis - for ikke å nevne skolesystemet - har eksistert lenge, men rapportert psykisk uhelse blant barn og unge har økt. Jeg tror denne økningen skyldes variabler vi ikke har klart å kartlegge.
UKJENTE VARIABLER
Basert på Madsens svar kan det imidlertid virke som om variablene ikke er ukjente. Med utgangspunkt i min betraktning av det som forståelig kan oppleves som et utfordrende oppvekstmiljø for barn og unge, skriver han videre: «Dermed er det heller ikke så rart at mange unge opplever mye stress og press, ikke minst hva gjelder skolen, som kommer ut som den fremste kilden til stress i Ungdata-undersøkelsen.»
Det er definitivt på sin plass å gjennomføre en grundig evaluering
