Fagpressenytt

Hadde vi ikke hatt avvikere, ville vi vært huleboere fremdeles. Jeg har ikke lyst til å være som alle andre. Jeg vil ikke gå i takt.
Bjørn Hatterud strever seg opp vindeltrappen til kontoret sitt i en nedlagt tekstilfabrikk ved bredden av Alnaelva i Groroddalen i Oslo. Tidligere denne dagen har han vært på ortopedisk verksted for å få tilpasset et par nye sko. Som alltid føler han seg dårlig etter slike ærend. Han er uggen i kroppen og får frysninger. Det er som om kroppen blir minnet på sin egen smerte, fra et utall operasjoner, innleggelser, gips og skinner. Han ble født med klumpfot og en form for ryggmargsbrokk. Oppveksten var preget av smertefulle undersøkelser og behandlinger.
Det sitter i ennå. - Folk som meg, vi som lever med store skader, er på en måte i et slags mørke. Vi har opplevd å få kroppene våre tingliggjort som et skittent problemområde. Avmakten du føler ved ikke å ha kontroll over egen kropp, er veldig traumatiserende. Hver gang jeg er på MR eller en annen undersøkelse, føler jeg meg dårlig etterpå. Det er en respons på alt det kroppen har vært utsatt for tidligere.
Ut av skammen
For det er sjelden slik at det «bare» er noe galt med kroppen, isolert og uten forbindelse til tankene og følelsene.
- All smertefølelse i kroppen blir lagret i hjernen og kan utløses igjen, for eksempel når du opplever stress, forklarer Hatterud.
Det er i hvert fall slik han har det selv, og han tror bestemt ikke han er alene om det. Bjørn Hatterud snakker om den ofte tabubelagte sammenhengen mellom den fysiske smerten og den mentale byrden som gjør livet vanskeligere for mange funksjonshemmede. De sosiale følgene kan være store. Dette er et tema han vil ha fram i lyset og ut av skamskyggen.
- Jeg kunne se det på noen av dem som satt der på venterommet til ortopediverkstedet sammen med meg. De utstrålte skam. Vi må finne måter å unngå at kroppene våre blir skambelagt. Vi må finne en form for sjølaksept. Da må vi tillate oss å prate om traumene, om ubehaget. Jeg er sikker på at en del av mine egne traumer hadde vært mindre om det hadde vært rom for å snakke om disse tingene.
Men selv om han vil ha mer åpenhet om kroppen, betyr ikke det at Hatterud vil frata omgivelsene ansvaret for de mange barrierene som gjør det vanskelig å leve med funksjonsnedsettelser.
- Absolutt ikke. Jeg er helt for den sosiale modellen og alt det der. Det er vindeltrappen opp hit som gjør at funksjonsnedsettelsen blir et problem når jeg skal på kontoret. Men jeg mener vi også må tillate oss å tenke at alle mennesker har en kropp. Og vi må belyse det som graderer menneskers kropper. Vi må finne en styrke i å erkjenne at «jeg er som jeg er».

En styrke
Sollyset flommer inn på det romslige, hvitmalte kontoret fra to kanter. Trærne utenfor blinker vinterhvitt. Om sommeren strutter de av grønt. Suset fra Alnaelva gjør det lett å glemme at vi befinner oss midt Norges mest urbane dalføre. Det kunne like gjerne vært hjemme i Ringsaker.
Bjørn Hatterud forteller entusiastisk om Groruddalens historie: Shoddyfabrikken drev med resirkulering av ullfibre (sjoddi) til Grorud tekstilfabrikk, som ga arbeid til flere hundre mennesker på siste halvdel av 1800-tallet.
Nå er fabrikken omgjort til atelier for flere kunstnere. Bjørn Hatterud selv er kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker. I fjor høst ga han ut den lille boka «Mot normalt» på Samlaget. Den handler om hans eget liv og om det å være annerledes - på ulike måter og på ulike arenaer.
Han skriver om oppveksten i et arbeiderklassehjem i den vesle bygda Veldre utenfor Brumunddal i Hedmark. En familiebakgrunn preget av flatbygdenes harde klasseskiller og husmannsvesen - med både geografisk og kulturell nærhet til Alf Prøysens univers.
Hatterud skildrer hvor han har sin tilhørighet og sine røtter. Men boka handler også mye om å ikke passe inn, om å være annerledes.
Med medfødte og kompliserte funksjonsnedsettelser skilte han seg ut i barndommen. Som homofil skilte han seg ut i ungdommen. Og som rotfestet i innlandsbygdenes arbeiderklasse skilte han seg ut på universitetet.
I dag har Hatterud lært ikke bare å akseptere sin annerledeshet, men å se den som en styrke. Han er overbevist om at det kan være en vei til et bedre liv om vi legger bort noe av strevet etter å være såkalt «normal».
- Kampen for å være normal kan bli veldig slitsom og vond. Å kjempe for seg selv er bra. Å kjempe mot seg selv er noe helt annet.

Ekstra lag med forståelse
Bjørn Hatterud skulle ønske at verdien av annerledeshet kunne bli mer anerkjent. Ikke minst i arbeidslivet, som svært mange funksjonshemmede erfarer å bli ekskludert fra.
- Jeg tenker at det å være annerledes gir deg et ekstra lag med forståelse i mange situasjoner. Det kan gi deg mer empati, og det gir deg ikke minst verdifull trening i problemløsning. Men dette blir ikke anerkjent i arbeidslivet i dag, konstaterer han.
For å skape endringer, må funksjonshemmede selv gå foran.
- Strategien bør ikke være å hevde at «vi er som alle andre».