Boken har 19 ulike kapitler, men kan i hovedsak inndeles i tre ganske ulike deler. Først er det en innledning på to kapitler. Kapittel 1 gir en begrepsmessig kategorisering av de ulike stoffene og bruken av disse. Kapittel 2 redegjør for tre ulike former for normativ regulering av rusmiddelbruken; religiøse normer, sosiale normer og rettslige normer. Deretter følger det som etter min oppfatning er bokens hoveddel; 13 kapitler om ulike stoffer, deres opprinnelse, deres virkninger, deres utbredelse i tid og steder, samt ulike forsøk på å regulere bruken av dem. Og til slutt er det skilt ut en egen del på 4 kapitler om det som benevnes som «Nye rusmidler i en ny tid». Altså om narkotikabruken og narkotikaproblemene slik vi kjenner dem fra 1960-tallet og frem til i dag. Disse tre delene er, som jeg vil komme tilbake til, ganske ulike. Det gjelder særlig skillet mellom bokens «hoveddel» som beskriver rusmidler og rusmiddelbruk og den siste delen som også forklarer fremveksten og utviklingen av den nye narkotikabruken.
Det er på ingen måte åpenbart hva man samlet sett skal kalle den enormt stor mengden av «kjemiske stoffer som på forskjellige måter kan påvirke sanseoppleveleser, stemningsleie eller føre til andre psykiske endringer» (s. 11). Bokens tittel bruker begrepene rus og rusmidler. Men som forfatteren sier i innledningen, er dette åpenbart ikke uproblematisk. Boken omhandler stoffer som for de fleste åpenbart er rusmidler, slik som alkohol og heroin, men også stoffer som like åpenbart ikke vil benevnes som rusmidler, slik som kaffe, te og kakao. På samme måte er begrepet avhengighetsskapende stoffer lite klargjørende. En del stoffer er åpenbart avhengighetsskapende, som morfin, mens andre ikke er det, som for eksempel LSD. Stoffene kategoriseres dermed etter deres psykiske virkninger, som dempende, oppkvikkende og hallusinogene stoffer. I bokens hoveddel er det også dette begrepsskillet som organiserer beskrivelsen. Dette er en oversiktlig og grei inndeling, selv om forfatteren påpeker at denne begrepsbruken heller ikke er uproblematisk. Enkelte stoffer vil ha en dempende virkning innenfor noen bruksmåter, men vil ved større inntak kunne ha hallusinogene virkninger. Cannabis er et godt eksempel. Så når bokens tittel er «Rus og rusmiddelbruk», antar jeg at det er et pragmatisk valg. Det er den samlende benevnelsen som kommuniserer best hva dette handler om. Dette er altså ikke en bok om ulike kjemiske stoffer med ganske ulike psykoaktive virkninger. Dette er en bok om stoffer som på et særskilt vis, til alle tider og alle steder, er innvevd med religiøse, kulturelle, moralske, politiske, økonomiske og rettslige forhold. Og det er denne brede tilnærmingen som gjør boken interessant.
Bokens hoveddel er som nevnt en beskrivelse av et stort antall ulike stoffer. Noen av dem er velkjente for alle og har en global utbredelse, som alkohol, kaffe og te. Andre er nok mer ukjent for de fleste som ikke har en særegen interesse for botanikk og kjemi. Det fortelles om stoffbrukere som har oppsøkt Botanisk hage i Oslo på jakt etter Piggeple, en plante med hallusinogene virkninger. Gjennom sin nøkterne og litt distanserte beskrivelse av både kjente og ukjente stoffer formidler Hauge også et implisitt budskap. De normative reguleringer og den kulturelle aksept for ulike stoffer har variert svært mye gjennom tidene og i ulike deler av verden. Vårt eget skarpe skille mellom alkohol som et akseptert rusmiddel og narkotika som særdeles farlige og skadelige stoffer, problematiseres i denne boken ved at det ikke har vært slik til alle tider og dessuten oppfattes annerledes i andre deler av verden.
Teksten veksler mellom en presentasjon av en stor mengde faktakunnskap og fortellinger basert på ulike kilder. I presentasjonene av de ulike stoffene tar Hauge utgangspunkt i planter og vekster som er utgangspunktet for stoffet. Det fortsetter med en redegjørelse for hva som er virkestoffene i disse plantene og hvordan dette ofte er viderebehandlet til stoffer med sterkere konsentrasjon av virkestoffer, eller hvordan alternative stoffer er fremstilt syntetisk i laboratorier. Deretter følger fortellinger om hvordan stoffene brukes og hvilken utbredelse de har hatt i ulike deler av verden. Disse fortellingene veves sammen med fortellinger om hvilken betydning stoffene har hatt innenfor ulike kulturer og hvordan bruken har blitt regulert gjennom religiøse påbud og forbud, gjennom ulike politiske handlinger og ikke minst gjennom l