Tidsskrift for norsk psykologforening
02.11.2021
Psykoanalytisk tenkning i møte med Tove Janssons Sent i november.
I 2020 var det 75 år siden Tove Jansson (1914- 2001) ga ut den første boka om Mummitrollet. Har bøkene om Mummitrollet fremdeles aktualitet? For forfatteren Tove Jansson var Mummitrolluniverset en flukt fra vinterkrigens grusomheter og inn i barndommens trygghet (Karjalainen, 2014). Hun både skrev og malte sitt eget liv inn i Mummitrollets verden. Sent i november kom ut i 1970, samme år som Janssons mor døde. Morens død igger mellom linjene og gir boka et preg av lengtende melankoli, etter noe som en gang var, men som aldri mer skal gjenoppstå.
I alt skrev Jansson 13 bøker om Mummitrollet, den første kom ut i 1945, den siste i 1981. I de første bøkene beskrives et trygt og barnlig fantasiunivers, mens senere bøker også har tematikk som retter seg mot voksne. Det er som om de senere bøkene er skrevet til barnet i den voksne og den voksne i barnet. Forfatteren lot det forbli åpent om hennes siste bøker om Mummidalen var ment for barn eller voksne (Westin, 2007). Senere bøker tar inn mer alvorlige temaer som tap, angst og forgjengelighet. Jeg vil ta utgangspunkt i Janssons siste store bok om Mummitrollet, Sent i november (1970/2008). Boka er tett på livet, herunder det eksistensielle, det ubevisste og det melankolske. Mange følelser trer fram, slik som lengsel, sorg, uro, angst, raseri og forgjengelighet.
HANDLINGEN
Den ytre handlingen i Sent i november er tilsynelatende enkel: Vi følger Tofte, Hemulen, Snusmumrikken, Fillifjonka - og senere Onkelsulliken og Mymlen - på deres vei tilbake til Mummidalen. Samtidig er det, allerede fra begynnelsen, noe annet som foregår på et dypere plan. Tofte klarer ikke lenger drømme fram Mummimamma, Snusmumrikken finner ikke de siste tonene til sin sang, Hemulen kjenner en vag uro, Filifjonka opplever en eksistensiell rystelse, mens den gamle Onkelsulliken bestemmer seg for å besøke Mummidalen for å få avstand til en stadig økende glemsel og fremmedfølelse i eget liv. Mymlen skiller seg ut fra de andre ved at hun framstår som uberørt, nærmest avkoblet, og lukket inne i seg selv. Samtidig betrakter hun de andre med en kjølig distanse.
Alle vil de til Mummihuset, som representer et «hjem», et trygt tilfluktssted når livet blir vanskelig. Det er samtidig en appell til leseren her, det være seg barnet eller den voksne, om å våge å kjenne seg igjen i det å være sårbar og da søke seg til noe trygt og «hjemlig».
Da de kommer fram, finner de Mummihuset tomt og forlatt, og boka gir aldri noe klart svar på om Mummifamilien kommer tilbake eller ikke. Det tomme Mummihuset vekker mørke og skjøre følelser som må håndteres, og de reisende må også forholde seg til hverandres annerledeshet og uro. Fortellingen er lagt til høsten, noe som forsterker opplevelsen av underliggende temaer knyttet til savn, forgjengelighet og død. Felles for alle karakterene er at de har en lengsel mot Mummidalen og det dalen representerer. I lengselens vesen ligger det et intenst savn etter noe som en ikke helt vet hva er. Det handler om å ta innover seg at noe mangler, at noe er ufullstendig i eget liv. Det å kunne dvele ved lengselen gir en inngang til dypere spørsmål om oss selv og den verden vi lever i. Vi får en mulighet til å komme i kontakt med livets skjørhet. Lengselen maner til undring og til å søke mot det som ikke har klare svar. I Sent i november er lengselen mangefasettert, den har både ubevisste, relasjonelle og eksistensielle lag.
DET UBEVISSTE
Ifølge psykoanalytisk tenkning vil det å forstå lengselen innebære langsomhet og dveling. Det er fordi lengselen har dype ubevisste røtter. Gullestad og Killingmo (2005) viser til at «det ubevisste har status som en egen `provins` i psyken som samler i seg de mest primitive og arkaiske sidene ved menneskets sjelsliv» (s. 28). Her finner vi kimen til en grunnleggende lengsel som kan føres tilbake til de tidligste relasjonelle erfaringer mellom mor og barn. Den kommer til den bevisste overflaten stykkevis og delt. Noen ganger har vi tak i denne følelsen, andre ganger glipper den. Det er det dynamiske i vårt sjelsliv som gjør seg gjeldende. En psykisk barriere mellom det ubevisste og det førbevisste medvirker til dette. Det er spenninger som presser det ubevisste mot bevisstheten, mens det er krefter som virker motsatt og lar innholdet forbli ubevisst. I dette kraftfeltet finner vi kilden til vårt indre psykiske liv (Gullestad & Killingmo, 2005). Sent i november har blitt til i et slikt kraftfelt mellom det ubevisste og det bevisste, mellom drøm og virkelighet.
Freuds store oppdagelse var det ubevisste, som han særlig knyttet til drømmer
Gå til medietI alt skrev Jansson 13 bøker om Mummitrollet, den første kom ut i 1945, den siste i 1981. I de første bøkene beskrives et trygt og barnlig fantasiunivers, mens senere bøker også har tematikk som retter seg mot voksne. Det er som om de senere bøkene er skrevet til barnet i den voksne og den voksne i barnet. Forfatteren lot det forbli åpent om hennes siste bøker om Mummidalen var ment for barn eller voksne (Westin, 2007). Senere bøker tar inn mer alvorlige temaer som tap, angst og forgjengelighet. Jeg vil ta utgangspunkt i Janssons siste store bok om Mummitrollet, Sent i november (1970/2008). Boka er tett på livet, herunder det eksistensielle, det ubevisste og det melankolske. Mange følelser trer fram, slik som lengsel, sorg, uro, angst, raseri og forgjengelighet.
HANDLINGEN
Den ytre handlingen i Sent i november er tilsynelatende enkel: Vi følger Tofte, Hemulen, Snusmumrikken, Fillifjonka - og senere Onkelsulliken og Mymlen - på deres vei tilbake til Mummidalen. Samtidig er det, allerede fra begynnelsen, noe annet som foregår på et dypere plan. Tofte klarer ikke lenger drømme fram Mummimamma, Snusmumrikken finner ikke de siste tonene til sin sang, Hemulen kjenner en vag uro, Filifjonka opplever en eksistensiell rystelse, mens den gamle Onkelsulliken bestemmer seg for å besøke Mummidalen for å få avstand til en stadig økende glemsel og fremmedfølelse i eget liv. Mymlen skiller seg ut fra de andre ved at hun framstår som uberørt, nærmest avkoblet, og lukket inne i seg selv. Samtidig betrakter hun de andre med en kjølig distanse.
Alle vil de til Mummihuset, som representer et «hjem», et trygt tilfluktssted når livet blir vanskelig. Det er samtidig en appell til leseren her, det være seg barnet eller den voksne, om å våge å kjenne seg igjen i det å være sårbar og da søke seg til noe trygt og «hjemlig».
Da de kommer fram, finner de Mummihuset tomt og forlatt, og boka gir aldri noe klart svar på om Mummifamilien kommer tilbake eller ikke. Det tomme Mummihuset vekker mørke og skjøre følelser som må håndteres, og de reisende må også forholde seg til hverandres annerledeshet og uro. Fortellingen er lagt til høsten, noe som forsterker opplevelsen av underliggende temaer knyttet til savn, forgjengelighet og død. Felles for alle karakterene er at de har en lengsel mot Mummidalen og det dalen representerer. I lengselens vesen ligger det et intenst savn etter noe som en ikke helt vet hva er. Det handler om å ta innover seg at noe mangler, at noe er ufullstendig i eget liv. Det å kunne dvele ved lengselen gir en inngang til dypere spørsmål om oss selv og den verden vi lever i. Vi får en mulighet til å komme i kontakt med livets skjørhet. Lengselen maner til undring og til å søke mot det som ikke har klare svar. I Sent i november er lengselen mangefasettert, den har både ubevisste, relasjonelle og eksistensielle lag.
DET UBEVISSTE
Ifølge psykoanalytisk tenkning vil det å forstå lengselen innebære langsomhet og dveling. Det er fordi lengselen har dype ubevisste røtter. Gullestad og Killingmo (2005) viser til at «det ubevisste har status som en egen `provins` i psyken som samler i seg de mest primitive og arkaiske sidene ved menneskets sjelsliv» (s. 28). Her finner vi kimen til en grunnleggende lengsel som kan føres tilbake til de tidligste relasjonelle erfaringer mellom mor og barn. Den kommer til den bevisste overflaten stykkevis og delt. Noen ganger har vi tak i denne følelsen, andre ganger glipper den. Det er det dynamiske i vårt sjelsliv som gjør seg gjeldende. En psykisk barriere mellom det ubevisste og det førbevisste medvirker til dette. Det er spenninger som presser det ubevisste mot bevisstheten, mens det er krefter som virker motsatt og lar innholdet forbli ubevisst. I dette kraftfeltet finner vi kilden til vårt indre psykiske liv (Gullestad & Killingmo, 2005). Sent i november har blitt til i et slikt kraftfelt mellom det ubevisste og det bevisste, mellom drøm og virkelighet.
Freuds store oppdagelse var det ubevisste, som han særlig knyttet til drømmer
