Tidsskrift for norsk psykologforening
01.04.2022
Et essay om person og personlighet, om selvets splittethet, om fremmedhet og seg selv som en annen.
MIN PROFESJONELLE INTERESSE har gjennom et langt yrkesliv kretset omkring personlighet og personlighetsforstyrrelser (Karterud, Urnes & Wilberg, 2017; Karterud, 2017; Karterud & Kongerslev, 2019; Karterud, Folmo & Kongerslev, 2020; Karterud, 2022). Når jeg skriver og foreleser om disse temaene, merker jeg at jeg ofte blir i stuss om hvem eller hva jeg skal tilskrive «aktørskap». Hvem er det som opplever, tenker og handler, og som er moralsk ansvarlig? Er det personen, personligheten, selvet, ego, superego, subjektet eller hva? Det kan være en nyttig øvelse å tenke gjennom dette. Etter hvert har jeg kommet til at personen er mest dekkende. Det er meg, deg, han eller hun som person som gjorde det, sa det, tenkte det, følte det og - la meg legge til - som var i tvil om det var riktig.
PERSON OG PERSONLIGHET
Å løfte frem personbegrepet stiller ikke minst begrepene om personlighet og selvet i klarere lys. Personbegrepet er større og mer holistisk. Begrepet om personlighet refererer til noe mindre, til det invariante i oss. Til autopiloten, slik jeg er når jeg bare handler og ikke tenker meg om, selv om personligheten også rommer de typiske tankene som jeg har om meg selv og andre. Personlighet refererer til strukturer og mønstre som gjentar seg. Men som personer kan vi overskride disse begrensningene. Ja, vi kan endog endre vår personlighet. Og paradoksalt nok, selv om vi er i stand til å endre det antatt stabile - jeg er ikke så irritabel lenger, jeg har blitt mildere med årene - er jeg fortsatt den samme. I mitt tilfelle er jeg fortsatt personen Sigmund Karterud, nå pensjonert professor i psykiatri.
Men det å være personen Sigmund Karterud har ikke alltid vært så enkelt. Jeg har vært misfornøyd med deler av meg selv, vært forvirret om hvordan jeg skulle tenke om meg selv og andre, latt meg forføre av karismatiske skikkelser og vært oppgitt over at faget mitt, psykiatri, har vært så gjennomsyret av reduksjonisme og medikalisering. Hvordan skulle jeg forstå meg selv og forholde meg til en verden med sterke motsetninger og samfunnskamper? Dette lå jeg og funderte over på analysebenken hos Heinz Kohuts arvtaker, Paul Ornstein, i begynnelsen av 1990-årene. Kohut (1971, 1977) hadde formulert selvets behov, og selvpsykologi var kanskje veien (Karterud, 1995; Karterud & Monsen, 1997)? Gradvis kom jeg til den erkjennelse at selvpsykologi ble for mye av selv og for lite av annethet. Delvis kom det av at Kohut (1959) forkastet alle andre erkjennelsesmetoder enn empati og introspeksjon. Hans elev, Robert Stolorow, førte dette ut i det ekstreme i sin intersubjektivitetsteori, som rendyrket en sterkt Heidegger-inspirert fenomenologi (Stolorow & Atwood, 1992).
SELVPSYKOLOGIENS BEGRENSNINGER
Både Kohut og Stolorow var lite interessert i empiri av det mer naturvitenskapelige slaget. Dette forsterket deres neglisjering av emosjoner. Og dessuten, fremdeles med sterke røtter i psykoanalysen, strevde de med hvordan emosjonene, eller affektene, skulle konseptualiseres. Var de en del av driftslivet, av id? Eller tilhørte de selvet? I ettertid er det lettere å se at det ikke var tilstrekkelig med en fenomenologisk tilnærming til den enorme kompleksiteten som emosjonene representerer. Ikke minst på grunn av emosjonenes kroppslige forankring og at de driver oss gjennom en logikk som går ut over den intensjonaliteten som fenomenologien bygger på. Emosjonene kan komme bakpå oss, eksempelvis i form av en overveldende frykt uten mål og mening. En frykt som til og med kan dempes gjennom nevrokjemisk manipulering med våre transmittersubstanser. Det er ingen mening i fenomenologisk forstand i det at jeg kan roe meg gjennom en dose Stesolid.
Paul Ricoeur (
Gå til medietPERSON OG PERSONLIGHET
Å løfte frem personbegrepet stiller ikke minst begrepene om personlighet og selvet i klarere lys. Personbegrepet er større og mer holistisk. Begrepet om personlighet refererer til noe mindre, til det invariante i oss. Til autopiloten, slik jeg er når jeg bare handler og ikke tenker meg om, selv om personligheten også rommer de typiske tankene som jeg har om meg selv og andre. Personlighet refererer til strukturer og mønstre som gjentar seg. Men som personer kan vi overskride disse begrensningene. Ja, vi kan endog endre vår personlighet. Og paradoksalt nok, selv om vi er i stand til å endre det antatt stabile - jeg er ikke så irritabel lenger, jeg har blitt mildere med årene - er jeg fortsatt den samme. I mitt tilfelle er jeg fortsatt personen Sigmund Karterud, nå pensjonert professor i psykiatri.
Men det å være personen Sigmund Karterud har ikke alltid vært så enkelt. Jeg har vært misfornøyd med deler av meg selv, vært forvirret om hvordan jeg skulle tenke om meg selv og andre, latt meg forføre av karismatiske skikkelser og vært oppgitt over at faget mitt, psykiatri, har vært så gjennomsyret av reduksjonisme og medikalisering. Hvordan skulle jeg forstå meg selv og forholde meg til en verden med sterke motsetninger og samfunnskamper? Dette lå jeg og funderte over på analysebenken hos Heinz Kohuts arvtaker, Paul Ornstein, i begynnelsen av 1990-årene. Kohut (1971, 1977) hadde formulert selvets behov, og selvpsykologi var kanskje veien (Karterud, 1995; Karterud & Monsen, 1997)? Gradvis kom jeg til den erkjennelse at selvpsykologi ble for mye av selv og for lite av annethet. Delvis kom det av at Kohut (1959) forkastet alle andre erkjennelsesmetoder enn empati og introspeksjon. Hans elev, Robert Stolorow, førte dette ut i det ekstreme i sin intersubjektivitetsteori, som rendyrket en sterkt Heidegger-inspirert fenomenologi (Stolorow & Atwood, 1992).
SELVPSYKOLOGIENS BEGRENSNINGER
Både Kohut og Stolorow var lite interessert i empiri av det mer naturvitenskapelige slaget. Dette forsterket deres neglisjering av emosjoner. Og dessuten, fremdeles med sterke røtter i psykoanalysen, strevde de med hvordan emosjonene, eller affektene, skulle konseptualiseres. Var de en del av driftslivet, av id? Eller tilhørte de selvet? I ettertid er det lettere å se at det ikke var tilstrekkelig med en fenomenologisk tilnærming til den enorme kompleksiteten som emosjonene representerer. Ikke minst på grunn av emosjonenes kroppslige forankring og at de driver oss gjennom en logikk som går ut over den intensjonaliteten som fenomenologien bygger på. Emosjonene kan komme bakpå oss, eksempelvis i form av en overveldende frykt uten mål og mening. En frykt som til og med kan dempes gjennom nevrokjemisk manipulering med våre transmittersubstanser. Det er ingen mening i fenomenologisk forstand i det at jeg kan roe meg gjennom en dose Stesolid.
Paul Ricoeur (
