Fjell og Vidde
19.04.2017
Far og datter. En vårskitur gjennom Børgefjell. En historie om fjellkjærlighet som går i arv.
Pappa, vil du være med gjennom Børgefjell i starten av mai?
Et enkelt spørsmål. Som er så mye mer. Et helt liv ligger i det. Utallige skiturer, bålturer, teltturer, fjellturer, kanoturer, hytteturer og bomturer. Mange bomturer. Og svaret er enkelt:
- Hvilken far kan si nei til det?
STORMVARSEL
Det var prosjektet vårt. Å krysse Børgefjell. Sammen. Pappa og jeg. Lyse vårdager i villmarka med fjellski, pulk, hunder og telt. Så langt hadde det vært et mislykket prosjekt. Vi forsøkte noen år tidligere. Men da dro kong Vinter til Syden. Helt plutselig. Vi innså nederlaget da pulken surklet over vårblek myr i 20 plussgrader.
Nå står vi der igjen, i Hattfjelldal i Nordland. Klare for tidenes comeback: Nesten 60 kilometer gjennom en av kongerikets minst tilrettelagte og mest uberørte nasjonalparker. Men, et varsel over bilradioen gjør at jeg igjen begynner å tvile.
- Storm i kastene over store deler av landet, melder meteorologen.
Jeg stopper pulkpakkinga. Ser bort på pappa.
- Hørte du det? spør jeg. Han har som vanlig insistert på å ta det tyngste i sin pulk. Har han glemt at jeg er 30 år og sprek? Nå sliter han litt med å få plass til maten, isbor, hundematen, teltet, klærne og alt det andre. Han er ingen gramjeger. Har alltid med seg de underligste ting. Sånn i tilfelle.
- Hallo?
- Mmm, svarer han, ikke nevneverdig brydd over uværet vi har i vente.
- Vi kan da alltids snu om det blir for gæli? svarer han.
Jeg slår meg til ro med svaret, slik jeg nesten alltid gjør når jeg stiller pappa friluftsrelaterte spørsmål. Så begynner vi å gå sørover fra Øyum i Susendalen. Foran oss ligger tre dager gjennom villmarka.
FJELLARVEN
Når starter egentlig en tur? Er det når man begynner å gå? Eller når man tar fram kartet og begynner å drømme? Det er ikke godt å si. Turen vår gjennom Børgefjell startet i alle fall for lenge, lenge siden. Gjennom oppveksten i Namdalen var Børgefjell vår nærmeste nasjonalpark. Jeg husker navn som Namsvatnet, Orrvassdalen, Saksvatnet, Storfossen, Vestre Sipmek, Biseggdalen og Stekenjokk. Nesten mytiske erindringer om kjempefosser, myrullsanking, fulle fiskegarn, sjeldne fugler, brente ostesmørbrød, trolske trær og rare dyrespor. Her ble noe av grunnsteinene i familiens friluftsliv lagt. Foreldrene mine, spesielt pappa, ønsket så inderlig at vi barna skulle få den samme naturgleden. Det så mørkt ut en periode, i alle fall for min del. M
Gå til medietEt enkelt spørsmål. Som er så mye mer. Et helt liv ligger i det. Utallige skiturer, bålturer, teltturer, fjellturer, kanoturer, hytteturer og bomturer. Mange bomturer. Og svaret er enkelt:
- Hvilken far kan si nei til det?
STORMVARSEL
Det var prosjektet vårt. Å krysse Børgefjell. Sammen. Pappa og jeg. Lyse vårdager i villmarka med fjellski, pulk, hunder og telt. Så langt hadde det vært et mislykket prosjekt. Vi forsøkte noen år tidligere. Men da dro kong Vinter til Syden. Helt plutselig. Vi innså nederlaget da pulken surklet over vårblek myr i 20 plussgrader.
Nå står vi der igjen, i Hattfjelldal i Nordland. Klare for tidenes comeback: Nesten 60 kilometer gjennom en av kongerikets minst tilrettelagte og mest uberørte nasjonalparker. Men, et varsel over bilradioen gjør at jeg igjen begynner å tvile.
- Storm i kastene over store deler av landet, melder meteorologen.
Jeg stopper pulkpakkinga. Ser bort på pappa.
- Hørte du det? spør jeg. Han har som vanlig insistert på å ta det tyngste i sin pulk. Har han glemt at jeg er 30 år og sprek? Nå sliter han litt med å få plass til maten, isbor, hundematen, teltet, klærne og alt det andre. Han er ingen gramjeger. Har alltid med seg de underligste ting. Sånn i tilfelle.
- Hallo?
- Mmm, svarer han, ikke nevneverdig brydd over uværet vi har i vente.
- Vi kan da alltids snu om det blir for gæli? svarer han.
Jeg slår meg til ro med svaret, slik jeg nesten alltid gjør når jeg stiller pappa friluftsrelaterte spørsmål. Så begynner vi å gå sørover fra Øyum i Susendalen. Foran oss ligger tre dager gjennom villmarka.
FJELLARVEN
Når starter egentlig en tur? Er det når man begynner å gå? Eller når man tar fram kartet og begynner å drømme? Det er ikke godt å si. Turen vår gjennom Børgefjell startet i alle fall for lenge, lenge siden. Gjennom oppveksten i Namdalen var Børgefjell vår nærmeste nasjonalpark. Jeg husker navn som Namsvatnet, Orrvassdalen, Saksvatnet, Storfossen, Vestre Sipmek, Biseggdalen og Stekenjokk. Nesten mytiske erindringer om kjempefosser, myrullsanking, fulle fiskegarn, sjeldne fugler, brente ostesmørbrød, trolske trær og rare dyrespor. Her ble noe av grunnsteinene i familiens friluftsliv lagt. Foreldrene mine, spesielt pappa, ønsket så inderlig at vi barna skulle få den samme naturgleden. Det så mørkt ut en periode, i alle fall for min del. M
