Fagpressenytt

Disse forfedrene ble stjålet av noen helt uten respekt for maori-samfunnene de tilhørt», sa professor Pou Temara i den offisielle seremonien i oktober 2022 da levningene etter 64 mennesker ble tilbakeført til New Zealand fra Østerrike.
Siden 2003 har nasjonalmuseet Te Papa kontaktet museer og universiteter i Europa og USA på jakt etter sine forfedre. De har fått hjem mange hundre, og i 2011 var de også i Oslo og hentet to hodeskaller.

Raseforskning og innsamling
For hundre år siden drev forskere en utstrakt innsamling av materiale til universitetene. Dyr, steiner, arkeologiske gjenstander, og også menneskers hodeskaller. Skaller skulle måles og ulike raser skilles fra hverandre og plasseres i hierarkiet. I Norge ble samiske gravplasser gravd opp for å få hodeskaller til å påvise samer som kortskaller til forskjell fra norske langskaller. Ute i verden raidet samlere fra Europa graver på jakt etter hodeskaller, for eksempel for å finne ut hvor folkene i Stillehavet kom fra.
Høsten 1927 tilbrakte den norske zoologen og globetrotteren Ørjan Olsen ti uker på New Zealand. I 1931 kom boken Eventyrlandet fra denne reisen, og der tematiserer han denne interessen, eller rettere sagt motstridende interesser: «Maoriens i og for sig sympatiske tabu over gravene står mot videnskapens behov», skriver Olsen. «Men for tiden er det meget vanskelig for ikke å si farlig å søke etter sådant materiale. Så snart en gravgrotte blir opdaget av en hvit mann, pleier maoriene å flytte innholdet av den over i andre, hemmelige grotter som europeerne ikke kjenner til. Formodentlig er mesteparten av den slags saker nu samlet i noen få sådanne grotter.»

På reise i Eventyrlandet
På et gammelt foto fra Rarotonga i Stillehavet stiller Olsen i lys dress, med tversoversløyfe, tidsriktige skarpe skjortesnipper og blomsterkranser rundt både hodet og halsen. En representant for det fremste Vesten har å by på, vitenskapsmannen, møter en eksotisk verden, samlet i ett bilde.
Fra 1926 til 1928 reiste han i Polynesia «for å drive zoologiske og etnografiske studier».
Med anbefalingsbrev og finansiering fra både universitetet og statsministeren fikk han raskt innpass hos eliten i Wellington. Han fikk med seg steinprøver, men fikk ikke skyte fugler, og det var forbudt å ta med maorienes arkeologiske gjenstander.
«Det er ikke lenger adgang for hvem som helst til å foreta innsamlinger i Polynesien, og godt er det», skrev Olsen i boken sin.
Flere ganger kommer han inn på vitenskapens jakt på skjelettmateriale. «De gamle høvdinger sitter i gravgrottene og ruger over sine falne krigere», skriver han, og fortsetter: «Og minst av alt synes de om at fremmede trenger inn på deres egne enemerker.» «Men videnskapen vil ha materiale. Man vil studere det skjønne og i mange henseender overmåte interessante maoriske folks historie, som er på det nøieste sammenknyttet med opdagelsen og kolonisasjonen av hele Polynesien. Hvem reiste Påskeøens mektige fortidsminner som har vakt allverdens forundring? Hadde polynesierne sorte forgjengere, har ‘osean-negrene' eksistert? Dette er overmåte interessante spørsmål, og svaret må i stor utstrekning søkes i gravgrottene.»