Minihjerner
I boken How to grow a human tar mangeårig redaktør i tidsskriftet Nature, fysikeren Philip Ball, leseren med inn i cellebiologien. Ball åpner boken med å fortelle at han har donert hudceller fra armen sin til prosjektet. Formålet her er å reprogrammere disse hudcellene til å bli en type kunstige stamceller, som så kan brukes til å dyrke frem nevroner, som i sin tur kan bli til det man litt tabloid kaller en «minihjerne», eller aller helst en «hjerne-organoide».
Det japanske forskningsteamet som gjorde denne oppdagelsen, vant Nobelprisen i 2012.
Å kalle det biologisk alkymi, slik Ball gjør, fremstår ikke som noen overdrivelse.
For de av leserne som ikke er oppdatert på hvordan fungerer:
De fleste cellene i kroppen vår er programmerte til å ha kun én funksjon; det være seg blodceller, hudceller, osv. Stamceller er annerledes, og det finnes flere ulike typer av dem. Embryonale stamceller, som bare forekommer tidlig i fosterutviklingen, er det som kalles pluripotente. Det betyr at de kan bli til en hvilken som helst celletype i kroppen. Stamcellene det er snakk om i Philip Balls tilfelle, er det som kalles induserte pluripotente stamceller (iPS-celler). Disse er produsert i et laboratorium, og er hudceller som er tilført gener som er aktive i stamceller, og som omprogrammeres til uspesifiserte stamceller.
Den typen vev det her er snakk om, altså minihjernen, mangler den detaljerte strukturen som skal til for å bli et ordentlig organ, men det viser likevel tegn til å «ville» utvikle seg til å bli en ekte hjerne. Mangelen på signaler fra miljøet rundt hindrer det fra å utvikle seg videre.
Grunnen til at man i akkurat dette prosjektet dyrker frem minihjerner, er at man vil studere genetikken hos mennesker med nevrodegenerative disposisjoner, som for eksempel Alzheimers sykdom.
How to grow a human handler imidlertid om langt mer enn å dyrke frem minihjerner i petriskåler.
Biologiens fortellinger
Ball skriver at vår forståelse av biologien, og da spesielt feltene