Fri tanke
14.02.2024
Når verden brenner og barn blir drept, er det vanskelig å føle nok omtanke for alle som trenger det. Hvordan klare å holde fast på denne mest menneskelige egenskapen?
Det startet med et spjelket lårbein. For rundt 15 000 år siden ble et menneske skadet, og en eller flere i flokken bestemte seg for å hjelpe - i stedet for å etterlate den skadde til sin skjebne.
Slik begynte den menneskelige sivilisasjon, skal den berømte antropologen Margaret Meade visstnok ha sagt. Eller kanskje ikke. De senere årene har flere hevdet at Meade aldri sa nøyaktig dette, men sitatet er så elsket at folk fortsetter å gjenta det, kanskje nettopp fordi det er slik vi ønsker å tenke på vår historie: som en fortelling om empati. Her begynner det, tenker vi, med omtanken for våre medmennesker. Samtidig er menneskets historie full av vold. Volden har ikke tatt slutt, selv om vi tilsynelatende befinner oss på sivilisasjonens topp-punkt. I Gaza er det blitt drept 25 105 personer på kort tid.* 70 prosent av dem er kvinner og barn - ja, det dør barn i alle deler av verden i nesten 100 aktive konfliktsoner akkurat nå. Druknede flyktninger skylles mot strendene i Middelhavet og dukker opp på mobilskjermene våre i en stadig rullende nyhetsstrøm. Det kjennes vanskelig da, å klare å holde på denne aller mest dyrebare menneskelige egenskapen. Det er så mye!
JENTA PÅ VIDEOEN
I menneskehetens historie er det egentlig helt uvanlig: Blikket som hviler på en mobilskjerm, den som trekkes opp av lomma på et blunk. Det første fotografiet ble tatt først i 1839. Den første filmen flagret over et lerret i 1872 og viste en hest som galopperte. Internett - World Wide Web - ble lansert først i 1989, og ingen visste da hva slags konsekvenser det ville få. Ikke før på 2010-tallet ble smarttelefoner vanlige. Menneskehjernen i sin nåværende form ble til for 200300 000 år siden, da vi forholdt oss til en stamme på cirka 150 mennesker. Nå bærer vi alle en liten filmviser med oss i lomma og kan se alt, overalt og hele tiden, og det er ikke sikkert empatien vår er utstyrt for å håndtere en så stor stamme. For nå er stammen blitt sju milliarder mennesker. Nesten alle mennesker på hele kloden er tilgjengelige for oss nå.
To tastetrykk unna finner jeg videoene av menn som snakker om å begå selvmord, ungjentene som poster «thinspiration» av seg selv idet de blir magrere og magrere, og fotografiene av lik i Ukraina - et sted i Kharkiv stikker en liten barnefot frem fra ruinene og en far graver gråtende frem sin sønn. På Instagram ser jeg en video av en jente som er skutt i kjeven i Gaza, hun er på alder med datteren min. Jeg kan se at hun er forvirret og redd, og det blør fra det åpne såret. Den lille filmsnutten gjør meg urolig, jeg tenker på den hele dagen. Et sted på telefonen har jeg lagret bildene jeg tok da jeg besøkte konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Det eneste jeg gjorde der, var å se. Og likevel har det endret meg, det jeg så. For jeg så, uten å kunne hjelpe. Det metaforiske lårbeinet kunne ikke spjelkes. Jeg kunne bare se på, helt maktesløs.
Gå til medietSlik begynte den menneskelige sivilisasjon, skal den berømte antropologen Margaret Meade visstnok ha sagt. Eller kanskje ikke. De senere årene har flere hevdet at Meade aldri sa nøyaktig dette, men sitatet er så elsket at folk fortsetter å gjenta det, kanskje nettopp fordi det er slik vi ønsker å tenke på vår historie: som en fortelling om empati. Her begynner det, tenker vi, med omtanken for våre medmennesker. Samtidig er menneskets historie full av vold. Volden har ikke tatt slutt, selv om vi tilsynelatende befinner oss på sivilisasjonens topp-punkt. I Gaza er det blitt drept 25 105 personer på kort tid.* 70 prosent av dem er kvinner og barn - ja, det dør barn i alle deler av verden i nesten 100 aktive konfliktsoner akkurat nå. Druknede flyktninger skylles mot strendene i Middelhavet og dukker opp på mobilskjermene våre i en stadig rullende nyhetsstrøm. Det kjennes vanskelig da, å klare å holde på denne aller mest dyrebare menneskelige egenskapen. Det er så mye!
JENTA PÅ VIDEOEN
I menneskehetens historie er det egentlig helt uvanlig: Blikket som hviler på en mobilskjerm, den som trekkes opp av lomma på et blunk. Det første fotografiet ble tatt først i 1839. Den første filmen flagret over et lerret i 1872 og viste en hest som galopperte. Internett - World Wide Web - ble lansert først i 1989, og ingen visste da hva slags konsekvenser det ville få. Ikke før på 2010-tallet ble smarttelefoner vanlige. Menneskehjernen i sin nåværende form ble til for 200300 000 år siden, da vi forholdt oss til en stamme på cirka 150 mennesker. Nå bærer vi alle en liten filmviser med oss i lomma og kan se alt, overalt og hele tiden, og det er ikke sikkert empatien vår er utstyrt for å håndtere en så stor stamme. For nå er stammen blitt sju milliarder mennesker. Nesten alle mennesker på hele kloden er tilgjengelige for oss nå.
To tastetrykk unna finner jeg videoene av menn som snakker om å begå selvmord, ungjentene som poster «thinspiration» av seg selv idet de blir magrere og magrere, og fotografiene av lik i Ukraina - et sted i Kharkiv stikker en liten barnefot frem fra ruinene og en far graver gråtende frem sin sønn. På Instagram ser jeg en video av en jente som er skutt i kjeven i Gaza, hun er på alder med datteren min. Jeg kan se at hun er forvirret og redd, og det blør fra det åpne såret. Den lille filmsnutten gjør meg urolig, jeg tenker på den hele dagen. Et sted på telefonen har jeg lagret bildene jeg tok da jeg besøkte konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Det eneste jeg gjorde der, var å se. Og likevel har det endret meg, det jeg så. For jeg så, uten å kunne hjelpe. Det metaforiske lårbeinet kunne ikke spjelkes. Jeg kunne bare se på, helt maktesløs.
