Magma
29.11.2023
Artikkelen gir en oversikt over analyser av produktivitet og effektivitet i helsesektoren med vekt på norske og nordiske anvendelser.
Den effektive fronten blir beskrevet ved en produkteller kostnadsfunksjon. I begge tilfeller vil en skille mellom tjenesteprodusenter som er effektive, og de som er mindre effektive. Her presenteres de viktigste metodene, datainnhyllingsanalyse (DEA) og statistisk frontanalyse (SFA). I helsesektoren er det særlig institusjoner som er analysert, men også hele land, regioner og helsesystemer. Sykehusene i Finland er gjennomgående mer effektive og produktive enn sykehusene i de andre nordiske landene, men kvaliteten er ikke like høy. I Norge brukes produktivitetsanalyser i styringen av sektoren. En finner gjerne et effektivitetsnivå på 85-95 prosent med en produktivitetsvekst på 0-2 prosent per år. Øvrige analyser finner produktivitetsforbedringer ved større reformer, støtte til samdriftsfordeler og i senere analyser også stordriftsfordeler. Artikkelen identifiserer behov for videre forskning på medisinsk kvalitet, grensekostnader og kapasitet, samt effektivitet innen psykiatri og rusbehandling.Innledning
Effektiv bruk av ressurser vil være avgjørende for å kunne levere gode helsetjenester til en aldrende befolkning fremover. Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4., 2023) påpeker at aldersgruppen over 80 år vil mer enn dobles fra 2020 til 2040, mens antallet i yrkesaktiv alder vil falle. De eldre utgjør en betydelig andel av pasientene i spesialisthelsetjenesten og en klar majoritet i de kommunale helseog omsorgstjenestene. Når kommisjonen legger til grunn, antakelig urealistisk, at sektoren ikke kan få vesentlig flere ansatte, vil det kreve en formidabel produktivitetsforbedring. Allerede brukes rundt 10 prosent av bruttonasjonalproduktet i Norge i helsesektoren (OECD, 2023), og en økning av ressursbruken vil legge et sterkt press på offentlige finanser. Da er det behov for forskning på måter å organisere helsesektoren på som gir høyere produktivitet og effektivitet samtidig som kvaliteten på tjenestene opprettholdes eller forbedres.
I et teoretisk perfekt frikonkurransemarked vil det ikke være usikkerhet, og priser vil formidle all nødvendig informasjon om kostnader og betalingsvillighet. Konkurranse vil da drive ut ulønnsom produksjon, og kun de som bruker siste og mest produktive metoder, vil overleve. Helsetjenester oppfyller få av disse forutsetningene, spesielt fordi både behovet for, og effektene av, helsetjenester er preget av omfattende usikkerhet samt at det er betydelig informasjonsasymmetri mellom tilbydere og brukere. Av blant annet den grunn har de fleste vestlige land valgt å organisere helsetjenester i offentlig regi, enten ved offentlig forsyningsansvar, offentlig produksjon eller offentlig regulering. Av samme grunn er det ikke å forvente at produksjonen blir effektiv av seg selv. Det finnes for eksempel ikke markedsbestemte priser som formidler hva helsetjenester er verdt for brukerne og/eller for samfunnet. Den forbedringen av helse som tjenestene gir, vil kunne variere, og den samfunnsøkonomiske vurderingen vil kunne omfatte fordeling i tillegg til helseforbedring. Markedssvikten gjør det nødvendig med andre mekanismer for å måle og oppmuntre til effektiv produksjon av helsetjenester.
Ved å sammenholde verdien av helsetjenestene med hva de koster i form av ressursbruk, kan en vurdere om de er verdt innsatsen, og om tjenestene bør utvides eller innskrenkes. Analysene som presenteres her, ser på kostnader, effektivitet og produktivitet. Ulike måter å organisere tjenestene på kan gi ulikt resultat. Er det for eksempel de store eller de små sykehusene som har lavest ressursbruk per behandlet pasient? Er spesialiserte sykehus mer produktive enn lokalsykehus? Er private eller offentlige sykehjem mest effektive, og er det de samme sykehjemmene som har høyest kvalitet?
I den internasjonale faglitteraturen er det utviklet en rekke ulike metoder for å analysere produktivitet og effektivitet, også i tjenesteproduserende sektorer og når en ikke har priser på tjenestene som kunne reflektere verdien av disse for brukerne eller samfunnet. Med bedre og mer tilgjengelige registerdata er det også et økende antall anvendelser. Foreløpig er det dessverre få anvendelser som klarer å ta hensyn til produktivitet og kvalitet samtidig. Artikkelen gir en kortfattet oversikt over de mest brukte metodene for måling av produktivitet og effektivitet, samt anvendelser i norsk og nordisk helsesektor. Den forsøker å oppsummere hvor det fortsatt er ubesvarte forskningsspørsmål.
Teori og metode
I samfunnsøkonomisk teori er produksjonsprosessen gjerne en svart boks, og denne beskrives ved hvor mye som går inn i prosessen (ressursbruk eller innsatsfaktorer), og hvor mye som kommer ut av den (produkter eller tjenester). Begrepene produktivitet og effektivitet brukes ulikt av forskjellige fagmiljøer, også blant samfunnsøkonomer og i litteraturen vi gjennomgår i denne artikkelen. Med utgangspunkt i det mikroøkonomiske fagfeltet produksjonsøkonomi vil vi her bruke disse definisjonene:
Produktivitet: forholdet mellom produksjon og ressursbruk Effektivitet: forholdet mellom faktisk produktivitet og best mulig produktivitet Produktivitet kan dermed sammenlignes mellom tjenesteytende enheter som sykehus og sykehjem, selv om disse står overfor ulike muligheter. Finske og norske universitetssykehus kan begge beskrives ved det partielle produktivitetsmålet «antall pasienter per lege», uavhengig av om de står overfor de samme rammebetingelsene. Mer interessant er det likevel å ta hensyn til at hvert sykehus bruker flere ulike innsatsfaktorer som leger, sykepleiere, bygninger og maskiner, og at de også produserer mange ulike tjenester, som behandling av kirurgiske pasienter, polikliniske pasienter, operasjoner, forskningsartikler og pasientopplæring. Ved å veie sammen de ulike innsatsfaktorene med de respektive lønninger og innkjøpspriser får en totalkostnadene. Hadde en også hatt priser på produktene, ville en sammenveiing med disse svart til inntektene, men helsesektoren mangler stort sett slike priser. Dermed må vi bruke andre metoder for sammenveiing for å få mål på (total) produktivitet.
Effektivitet måles i forhold til hva som er mulig, og vil derfor alltid være et tall mellom 0 og 1 (eller 0 prosent og 100 prosent). Vi kan for eksempel ikke si at et norsk sykehus er mindre effektivt enn et finsk sykehus, hvis det er ytre rammebetingelser som gjør at det ikke er mulig å oppnå samme produktivitet. Hva som er mulig, vil vi kalle teknologien eller produksjonsmulighetsområdet, og dette må anslås eller estimeres på grunnlag av observasjoner av virkelige tilpasninger.
Når det kun er én innsatsfaktor, kan fronten, den effektive grensen av mulighetsområdet, beskrives ved produktfunksjonen. I figur 1 er begrepene illustrert for ett enkelt sykehus i punktet S som bruker én innsatsfaktor (leger) til å produsere én tjeneste (pasienter). Siden vi har observert tilpasningen S til sykehuset, må den nødvendigvis være mulig, det vil si innenfor mulighetsområdet.
Farrell (1957) operasjonaliserte en rekke ulike effektivitetsmål med utgangspunkt i radiale (forholdsmessige) geometriske avstander. Siden produktivitet er definert som forholdet mellom innsatsfaktorer og produkter, representerer en rett linje ut fra origo alle punkter med lik produktivitet. Produktiviteten til sykehus S er da helningen på linjen OS, og man kan normalisere denne ved å dele på den maksimale produktiviteten, som er helningen på linjen ODH. Siden man ikke bruker priser for denne beregningen, men i stedet bruker egenskapene til teknologien, kalles dette målet teknisk produktivitet.
I denne tradisjonen er teknisk effektivitet definert som forholdet mellom faktisk produktivitet og maksimal mulig produktivitet gitt størrelsen. Dette tilsvarer forholdet mellom nødvendig og faktisk innsatsfaktorbruk for et gitt produksjonsnivå. Siden den buede produktfunksjonen har variabel skalaavkastning, er punktet D faktisk ikke gjennomførbart - for å produsere mengden OC pasienter må man bruke minst CB av innsatsfaktoren leger. Dermed er faktorbesparende teknisk effektivitet forholdstallet CB/ CS. Grunnen til at tekn
Gå til medietEffektiv bruk av ressurser vil være avgjørende for å kunne levere gode helsetjenester til en aldrende befolkning fremover. Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4., 2023) påpeker at aldersgruppen over 80 år vil mer enn dobles fra 2020 til 2040, mens antallet i yrkesaktiv alder vil falle. De eldre utgjør en betydelig andel av pasientene i spesialisthelsetjenesten og en klar majoritet i de kommunale helseog omsorgstjenestene. Når kommisjonen legger til grunn, antakelig urealistisk, at sektoren ikke kan få vesentlig flere ansatte, vil det kreve en formidabel produktivitetsforbedring. Allerede brukes rundt 10 prosent av bruttonasjonalproduktet i Norge i helsesektoren (OECD, 2023), og en økning av ressursbruken vil legge et sterkt press på offentlige finanser. Da er det behov for forskning på måter å organisere helsesektoren på som gir høyere produktivitet og effektivitet samtidig som kvaliteten på tjenestene opprettholdes eller forbedres.
I et teoretisk perfekt frikonkurransemarked vil det ikke være usikkerhet, og priser vil formidle all nødvendig informasjon om kostnader og betalingsvillighet. Konkurranse vil da drive ut ulønnsom produksjon, og kun de som bruker siste og mest produktive metoder, vil overleve. Helsetjenester oppfyller få av disse forutsetningene, spesielt fordi både behovet for, og effektene av, helsetjenester er preget av omfattende usikkerhet samt at det er betydelig informasjonsasymmetri mellom tilbydere og brukere. Av blant annet den grunn har de fleste vestlige land valgt å organisere helsetjenester i offentlig regi, enten ved offentlig forsyningsansvar, offentlig produksjon eller offentlig regulering. Av samme grunn er det ikke å forvente at produksjonen blir effektiv av seg selv. Det finnes for eksempel ikke markedsbestemte priser som formidler hva helsetjenester er verdt for brukerne og/eller for samfunnet. Den forbedringen av helse som tjenestene gir, vil kunne variere, og den samfunnsøkonomiske vurderingen vil kunne omfatte fordeling i tillegg til helseforbedring. Markedssvikten gjør det nødvendig med andre mekanismer for å måle og oppmuntre til effektiv produksjon av helsetjenester.
Ved å sammenholde verdien av helsetjenestene med hva de koster i form av ressursbruk, kan en vurdere om de er verdt innsatsen, og om tjenestene bør utvides eller innskrenkes. Analysene som presenteres her, ser på kostnader, effektivitet og produktivitet. Ulike måter å organisere tjenestene på kan gi ulikt resultat. Er det for eksempel de store eller de små sykehusene som har lavest ressursbruk per behandlet pasient? Er spesialiserte sykehus mer produktive enn lokalsykehus? Er private eller offentlige sykehjem mest effektive, og er det de samme sykehjemmene som har høyest kvalitet?
I den internasjonale faglitteraturen er det utviklet en rekke ulike metoder for å analysere produktivitet og effektivitet, også i tjenesteproduserende sektorer og når en ikke har priser på tjenestene som kunne reflektere verdien av disse for brukerne eller samfunnet. Med bedre og mer tilgjengelige registerdata er det også et økende antall anvendelser. Foreløpig er det dessverre få anvendelser som klarer å ta hensyn til produktivitet og kvalitet samtidig. Artikkelen gir en kortfattet oversikt over de mest brukte metodene for måling av produktivitet og effektivitet, samt anvendelser i norsk og nordisk helsesektor. Den forsøker å oppsummere hvor det fortsatt er ubesvarte forskningsspørsmål.
Teori og metode
I samfunnsøkonomisk teori er produksjonsprosessen gjerne en svart boks, og denne beskrives ved hvor mye som går inn i prosessen (ressursbruk eller innsatsfaktorer), og hvor mye som kommer ut av den (produkter eller tjenester). Begrepene produktivitet og effektivitet brukes ulikt av forskjellige fagmiljøer, også blant samfunnsøkonomer og i litteraturen vi gjennomgår i denne artikkelen. Med utgangspunkt i det mikroøkonomiske fagfeltet produksjonsøkonomi vil vi her bruke disse definisjonene:
Produktivitet: forholdet mellom produksjon og ressursbruk Effektivitet: forholdet mellom faktisk produktivitet og best mulig produktivitet Produktivitet kan dermed sammenlignes mellom tjenesteytende enheter som sykehus og sykehjem, selv om disse står overfor ulike muligheter. Finske og norske universitetssykehus kan begge beskrives ved det partielle produktivitetsmålet «antall pasienter per lege», uavhengig av om de står overfor de samme rammebetingelsene. Mer interessant er det likevel å ta hensyn til at hvert sykehus bruker flere ulike innsatsfaktorer som leger, sykepleiere, bygninger og maskiner, og at de også produserer mange ulike tjenester, som behandling av kirurgiske pasienter, polikliniske pasienter, operasjoner, forskningsartikler og pasientopplæring. Ved å veie sammen de ulike innsatsfaktorene med de respektive lønninger og innkjøpspriser får en totalkostnadene. Hadde en også hatt priser på produktene, ville en sammenveiing med disse svart til inntektene, men helsesektoren mangler stort sett slike priser. Dermed må vi bruke andre metoder for sammenveiing for å få mål på (total) produktivitet.
Effektivitet måles i forhold til hva som er mulig, og vil derfor alltid være et tall mellom 0 og 1 (eller 0 prosent og 100 prosent). Vi kan for eksempel ikke si at et norsk sykehus er mindre effektivt enn et finsk sykehus, hvis det er ytre rammebetingelser som gjør at det ikke er mulig å oppnå samme produktivitet. Hva som er mulig, vil vi kalle teknologien eller produksjonsmulighetsområdet, og dette må anslås eller estimeres på grunnlag av observasjoner av virkelige tilpasninger.
Når det kun er én innsatsfaktor, kan fronten, den effektive grensen av mulighetsområdet, beskrives ved produktfunksjonen. I figur 1 er begrepene illustrert for ett enkelt sykehus i punktet S som bruker én innsatsfaktor (leger) til å produsere én tjeneste (pasienter). Siden vi har observert tilpasningen S til sykehuset, må den nødvendigvis være mulig, det vil si innenfor mulighetsområdet.
Farrell (1957) operasjonaliserte en rekke ulike effektivitetsmål med utgangspunkt i radiale (forholdsmessige) geometriske avstander. Siden produktivitet er definert som forholdet mellom innsatsfaktorer og produkter, representerer en rett linje ut fra origo alle punkter med lik produktivitet. Produktiviteten til sykehus S er da helningen på linjen OS, og man kan normalisere denne ved å dele på den maksimale produktiviteten, som er helningen på linjen ODH. Siden man ikke bruker priser for denne beregningen, men i stedet bruker egenskapene til teknologien, kalles dette målet teknisk produktivitet.
I denne tradisjonen er teknisk effektivitet definert som forholdet mellom faktisk produktivitet og maksimal mulig produktivitet gitt størrelsen. Dette tilsvarer forholdet mellom nødvendig og faktisk innsatsfaktorbruk for et gitt produksjonsnivå. Siden den buede produktfunksjonen har variabel skalaavkastning, er punktet D faktisk ikke gjennomførbart - for å produsere mengden OC pasienter må man bruke minst CB av innsatsfaktoren leger. Dermed er faktorbesparende teknisk effektivitet forholdstallet CB/ CS. Grunnen til at tekn
