Fagpressenytt

Jeg hadde ganske enkelt låst meg inn, tastet koden og marsjert gjennom kontorene som vanligvis sydet av liv. Klokka var ikke mer enn 0530, det var en lørdag morgen. Sola kysset toppen av husene i Oslo sentrum, jeg kunne høre Rådhusklokka slå to slag, som den gjør hver halvtime, en følelse av fjordluft som beveget seg i solbrisen, måker som skrek retningsløst: Det tegnet til å bli en vakker junidag.
Fra kontorene gikk jeg rett ut på takterrassen. Så tidlig på morgenen ville jeg ikke risikere å treffe noen når jeg stupte mot bakken med hodet først. Jeg ønsket tross alt ikke å drepe noen annen enn meg selv.
Det skulle gå fort. Ingen ville savne meg, det var jeg sikker på.
Så der sto jeg, på kanten av et hus på sju etasjer og tenkte over meningen med livet. Det er jo det man tenker over hvis man er veldig deprimert. Der, på kanten av det kontorbygget jeg jobbet i, 15-20 meter over bakken, var spørsmålet om mening påtrengende. Hvordan kunne jeg ikke gjøre noe med det, når alt virket så vannvittig og uhelbredelig meningsløst? Hvorfor skulle jeg fortsette? Jeg følte meg så uendelig alene, så absolutt ubrukelig, og jeg orket ikke tanken på å ha det sånn, i all fremtid.
Du kan kanskje gjette deg til at jeg ikke tok livet mitt, ellers hadde du ikke lest denne artikkelen. Men hvorfor hoppet jeg ikke? Var det feighet? Var det frykten for døden? Var det min moral som stoppet meg? Eller klarte jeg å løse spørsmålet om meningen med livet der og da?
Jeg tror jo ikke på en Gud, så jeg var ikke redd for straffedommen selvmorderne blir forunt i kristendommen. Og, som Epikur så treffende beskrev det: «når vi er, så har døden ikke kommet, og når døden har kommet, så er ikke vi. Den er ingenting, verken for den levende eller den døde, for med den levende er den ikke, og den døde eksisterer ikke mer.»
Så idet jeg traff bakken, ville hele problemet med mening opphøre, sammen med meg.
«Det eksisterer kun ett eneste filosofisk problem - og det er selvmordet. Å ta en avgjørelse om hvorvidt livet er verdt å leve eller ikke, er ensbetydende med å besvare filosofiens fundamentale spørsmål», skriver forfatteren og eksistensialisten Albert Camus i Myten om Sisyfos. Det store spørsmålet er egentlig hvorfor vi fortsetter å leve, ikke hvorfor vi eventuelt tar livet av oss, mener han.
I et gudløst univers tømt for iboende mening må vi skape den selv, holde ut lidelsene, og det helt uten noe Paradis med stor P som premie. 46 prosent av Norges befolkning tror ikke lenger på en Gud, og har dermed trådt ut av Den Store Planen. Vi er vår egen, lille fortelling. Det er vanskelig å være sin egen historieforteller, det kan av og til få deg til å lure på hva som er vitsen.
Når jeg leser hjernevitens