Fri tanke
14.02.2024
LIVET FØR: Eva Navrud var en reiseglad og sporty dame. Helt til hun sakte, nesten umerkelig i starten, begynte å endre seg.
Eva var i begynnelsen av førtiårene da de første symptomene viste seg. Det tok flere år før de nærmeste forsto at det var noe alvorlig galt. Da hun fikk den alvorlige demensdiagnosen, ble det for vanskelig å snakke om.
I et nymalt rom ytterst på den nye fløyen av Helsetunet på Gol sitter Arne og stryker kona Eva over kinnet. Han er lett i stemmen og sier:
- Har du fått på deg leppestift i dag, Eva? Du er ei skikkelig jåle.
Eva har bodd her i snart et år nå. Hver morgen kommer Arne på besøk for å spise frokosten sin sammen med henne. I dag er også lillesøsteren til Eva her. Janne (52) har dratt stolen helt inntil stresslessen der Eva sitter i en kosedress i rød fløyel, med et teppe over lårene og store, tykke ulltøfler på bena.
Plutselig setter Eva øynene i meg. Hun smiler, men det er som om blikket går gjennom meg.
- Jeg tror hun kjenner deg igjen, sier Janne med dempet stemme.
Døren inn til Evas rom åpner seg, og inn kommer hundene Lykke og Glede, sammen med Randi. Hun er gift med Arnes bror og har vært en nær støttespiller i alle år.
- Se, Eva! Lykke har lyst til å sitte i fanget ditt, sier Randi.
DE FØRSTE SYMPTOMENE
Hvordan viser sykdommen seg? Kommer den som et slør foran solen, en vag fuktighet i luften, en dis som gjør at dagene gradvis dekkes av tåke. Forandres den du elsker så umerkelig at du ikke får med deg at alt mørklegges?
- Vi var blinde, sier Arne Nibstad (63). Det var det første møtet vårt og vi satt innerst i spisesalen på Storefjell høyfjellshotell. Arne eier og driver det kjente familiehotellet sammen med brødrene Knut, Hans og Lars.
Vi snakket om Eva Navrud (56). Arnes store kjærlighet i livet. Jannes storesøster og Randis svigerinne og venninne.
Jeg som skriver dette og som stiller spørsmålene, var en av ungene i nabolaget som lekte med Eva og Janne da vi var små.
De første signalene på demenssykdom kommer ofte så gradvis at folk som er tett på i hverdagen, ikke reagerer. Slik var det også for de som var rundt Eva. Hun var 40 år og fungerte bra i hverdagen. Hver dag pakket hun med seg en stor matpakke, satte seg i bilen utenfor huset på fjellet der hun og Arne bodde i en leilighet i tilknytning til hotellet. Så kjørte hun ut av hotellområdet, ned til fylkesveien, før hun svingte nedover bakkene til Gol sentrum, to mil unna. Der jobbet hun på Telenor Mobil kundesenter. Det var kjente omgivelser, trygge rammer, vante rutiner, faste klokkeslett.
- Hun var ofte litt sent ute, men «sånn var Eva». Hun klarte seg bra på denne tiden.
Eva var teamleder på jobb, men det sluttet hun etter hvert med. På et tidspunkt ga hun også opp vervet som tillitsvalgt.
- Jeg la ikke noe spesielt i det, jeg skjønte at hun ville ha mindre ansvar. Ellers var mitt inntrykk at Eva fikset jobben sin. Helt til Telenor-kontoret på Gol ble lagt ned i 2011, forteller Arne.
Å TAKLE EN JOBB
Eva fikk valget om to års etterlønn eller å bli med videre til Telenor-kontoret på Gjøvik. Hun valgte det første.
- Etterlønn var jo fantastisk, men det ble etter hvert litt kjedelig. Hun søkte forskjellige jobber på Gol, men fikk ikke napp, forklarer Arne.
Ok, vi får gi henne en jobb her på hotellet, tenkte han og sørget for at hun fikk starte i resepsjonen. En av dem hun jobbet sammen med, var sønnen til Randi.
En dag kom han til Randi og sa: «Mamma, det er helt håpløst. Vi prøver å lære opp Eva, men nå har det snart gått et år og hun har ikke fått med seg noe. Hun gjemmer seg mer og mer og viker unna resepsjonsdisken.»
- Hun skjermet seg nok da hun ikke mestret oppgavene. Eva var en som lo bort det meste og ikke satte ord på det hun tenkte. Vi burde sikkert spurt mer, vært mer på vakt for endringene, men hun var jo like blid og svarte med den karakteristiske herlige latteren, sier Randi.
- Jeg tenkte aldri at det var sykdom, bare at det er typisk Eva. Blid, surrete og litt tafatt.
Over 400 000 er nær pårørende til en med demens, ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen. I dag har 100 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste tjue årene som en følge av at vi lever lenger og blir flere eldre. Også yngre personer kan få demenssykdom, og det anslås at minst 2000 er under 65 år, men Nasjonalforeningen understreker at tallene er usikre anslag, og det kan være flere yngre som er rammet.
Det var resepsjonssjefen som tydelig sa fra at Eva ikke kunne jobbe i resepsjonen. «Hun fryser til når det kommer gjester. Hun tar ikke telefonen. Nå orker vi ikke mer. Eva lider også,» sa hun.
Da prøver vi en ny avdeling, tenkte Arne og ga Eva jobben som hotellets oldfrueassistent.
- Men det gikk ikke det heller, sier Arne. Han ga henne jobben som uniformsansvarlig. Men å holde tellingen over alle de ulike uniformene og størrelsene og vaktlistene i alle avdelingene på det store hotellet, gikk ikke. Ny jobb: stuepike. Men det gikk heller ikke. Eva fikk det ikke til. Den siste jobben hun hadde, var å re opp senger. Det gikk en stund. Helt til hun sto med puten i den ene hånden og putevaret i den andre uten å skjønne koblingen. For slik var sykdommen. Det var det praktiske hun slet med. Fylle en kaffekopp, kneppe en knapp, bruke bestikk.
En dag Eva skulle hjelpe Randi i kafeen ved skiheisen, begynte svigerinnen
Gå til medietEva var i begynnelsen av førtiårene da de første symptomene viste seg. Det tok flere år før de nærmeste forsto at det var noe alvorlig galt. Da hun fikk den alvorlige demensdiagnosen, ble det for vanskelig å snakke om.
I et nymalt rom ytterst på den nye fløyen av Helsetunet på Gol sitter Arne og stryker kona Eva over kinnet. Han er lett i stemmen og sier:
- Har du fått på deg leppestift i dag, Eva? Du er ei skikkelig jåle.
Eva har bodd her i snart et år nå. Hver morgen kommer Arne på besøk for å spise frokosten sin sammen med henne. I dag er også lillesøsteren til Eva her. Janne (52) har dratt stolen helt inntil stresslessen der Eva sitter i en kosedress i rød fløyel, med et teppe over lårene og store, tykke ulltøfler på bena.
Plutselig setter Eva øynene i meg. Hun smiler, men det er som om blikket går gjennom meg.
- Jeg tror hun kjenner deg igjen, sier Janne med dempet stemme.
Døren inn til Evas rom åpner seg, og inn kommer hundene Lykke og Glede, sammen med Randi. Hun er gift med Arnes bror og har vært en nær støttespiller i alle år.
- Se, Eva! Lykke har lyst til å sitte i fanget ditt, sier Randi.
DE FØRSTE SYMPTOMENE
Hvordan viser sykdommen seg? Kommer den som et slør foran solen, en vag fuktighet i luften, en dis som gjør at dagene gradvis dekkes av tåke. Forandres den du elsker så umerkelig at du ikke får med deg at alt mørklegges?
- Vi var blinde, sier Arne Nibstad (63). Det var det første møtet vårt og vi satt innerst i spisesalen på Storefjell høyfjellshotell. Arne eier og driver det kjente familiehotellet sammen med brødrene Knut, Hans og Lars.
Vi snakket om Eva Navrud (56). Arnes store kjærlighet i livet. Jannes storesøster og Randis svigerinne og venninne.
Jeg som skriver dette og som stiller spørsmålene, var en av ungene i nabolaget som lekte med Eva og Janne da vi var små.
De første signalene på demenssykdom kommer ofte så gradvis at folk som er tett på i hverdagen, ikke reagerer. Slik var det også for de som var rundt Eva. Hun var 40 år og fungerte bra i hverdagen. Hver dag pakket hun med seg en stor matpakke, satte seg i bilen utenfor huset på fjellet der hun og Arne bodde i en leilighet i tilknytning til hotellet. Så kjørte hun ut av hotellområdet, ned til fylkesveien, før hun svingte nedover bakkene til Gol sentrum, to mil unna. Der jobbet hun på Telenor Mobil kundesenter. Det var kjente omgivelser, trygge rammer, vante rutiner, faste klokkeslett.
- Hun var ofte litt sent ute, men «sånn var Eva». Hun klarte seg bra på denne tiden.
Eva var teamleder på jobb, men det sluttet hun etter hvert med. På et tidspunkt ga hun også opp vervet som tillitsvalgt.
- Jeg la ikke noe spesielt i det, jeg skjønte at hun ville ha mindre ansvar. Ellers var mitt inntrykk at Eva fikset jobben sin. Helt til Telenor-kontoret på Gol ble lagt ned i 2011, forteller Arne.
Å TAKLE EN JOBB
Eva fikk valget om to års etterlønn eller å bli med videre til Telenor-kontoret på Gjøvik. Hun valgte det første.
- Etterlønn var jo fantastisk, men det ble etter hvert litt kjedelig. Hun søkte forskjellige jobber på Gol, men fikk ikke napp, forklarer Arne.
Ok, vi får gi henne en jobb her på hotellet, tenkte han og sørget for at hun fikk starte i resepsjonen. En av dem hun jobbet sammen med, var sønnen til Randi.
En dag kom han til Randi og sa: «Mamma, det er helt håpløst. Vi prøver å lære opp Eva, men nå har det snart gått et år og hun har ikke fått med seg noe. Hun gjemmer seg mer og mer og viker unna resepsjonsdisken.»
- Hun skjermet seg nok da hun ikke mestret oppgavene. Eva var en som lo bort det meste og ikke satte ord på det hun tenkte. Vi burde sikkert spurt mer, vært mer på vakt for endringene, men hun var jo like blid og svarte med den karakteristiske herlige latteren, sier Randi.
- Jeg tenkte aldri at det var sykdom, bare at det er typisk Eva. Blid, surrete og litt tafatt.
Over 400 000 er nær pårørende til en med demens, ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen. I dag har 100 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste tjue årene som en følge av at vi lever lenger og blir flere eldre. Også yngre personer kan få demenssykdom, og det anslås at minst 2000 er under 65 år, men Nasjonalforeningen understreker at tallene er usikre anslag, og det kan være flere yngre som er rammet.
Det var resepsjonssjefen som tydelig sa fra at Eva ikke kunne jobbe i resepsjonen. «Hun fryser til når det kommer gjester. Hun tar ikke telefonen. Nå orker vi ikke mer. Eva lider også,» sa hun.
Da prøver vi en ny avdeling, tenkte Arne og ga Eva jobben som hotellets oldfrueassistent.
- Men det gikk ikke det heller, sier Arne. Han ga henne jobben som uniformsansvarlig. Men å holde tellingen over alle de ulike uniformene og størrelsene og vaktlistene i alle avdelingene på det store hotellet, gikk ikke. Ny jobb: stuepike. Men det gikk heller ikke. Eva fikk det ikke til. Den siste jobben hun hadde, var å re opp senger. Det gikk en stund. Helt til hun sto med puten i den ene hånden og putevaret i den andre uten å skjønne koblingen. For slik var sykdommen. Det var det praktiske hun slet med. Fylle en kaffekopp, kneppe en knapp, bruke bestikk.
En dag Eva skulle hjelpe Randi i kafeen ved skiheisen, begynte svigerinnen
