Arkitektur N
15.06.2017
A-lab har gitt Norge to nye grensestasjoner. De er vakre, funksjonelle og usedvanlige.
Det var 18 kalde grader, solen stod høyt på himmelen, snøen lå dyp mellom furuleggene og langt der borte i horisonten pumpet pipene i Nikkel ut sot som steg mot den blå himmelen. Koordinatene på smarttelefonen viste 69.4538° Nord, 30.0498° Øst. Her i Pasvik er vi like langt øst som Istanbul, like langt nord som Tromsø, og her ligger et av Norges viktigste landområder. 196 kilometer med grense mot Russland er 196 kilometer med geopolitikk. Allerede siden 1922 har den norske stat hatt et permanent vaktsystem på grensen til det som tidligere var Sovjetunionen. Grensen starter ved Treriksrøysa i Pasvikdalen, der Finland, Norge og Russland møtes, og følger så Pasvikelva og Jakobselva helt ned til havet.
Den aller første grensestasjonen var en gamme, den ble oppført i 1922 og skulle være et sted for soldatene å hente søvn og næring når de ikke patruljerte grensen. Ganske raskt ble det bygget et mer omfattende nett av grensestasjoner og observasjonsposter. De seks grensestasjonene var noenlunde jevnt fordelt langs grensen, og de var små, fordi antallet soldater som var utstasjonert på grensen var omtrent som i dag, det vil si rundt 230 stykker. De gamle stasjonene lignet mest på litt store eneboliger, og lå i kort avstand til en observasjonspost. Jeg tilbragte selv den siste delen av min førstegangstjeneste her inne på den ytterste vestlige delen av den enorme taigaen. Inntrykkene har brent seg fast: den arktiske furuskogen, bjørnejegeren Herman Sotkajervi, den daglige patruljeringen av grensen i ned til minus 35 grader, varm vår som rullet inn fra Sibir, åpen elv full av feit harr, og sangsvanenes trompetstøt. Det meste er fremdeles som det var den gang, men med det
Gå til medietDen aller første grensestasjonen var en gamme, den ble oppført i 1922 og skulle være et sted for soldatene å hente søvn og næring når de ikke patruljerte grensen. Ganske raskt ble det bygget et mer omfattende nett av grensestasjoner og observasjonsposter. De seks grensestasjonene var noenlunde jevnt fordelt langs grensen, og de var små, fordi antallet soldater som var utstasjonert på grensen var omtrent som i dag, det vil si rundt 230 stykker. De gamle stasjonene lignet mest på litt store eneboliger, og lå i kort avstand til en observasjonspost. Jeg tilbragte selv den siste delen av min førstegangstjeneste her inne på den ytterste vestlige delen av den enorme taigaen. Inntrykkene har brent seg fast: den arktiske furuskogen, bjørnejegeren Herman Sotkajervi, den daglige patruljeringen av grensen i ned til minus 35 grader, varm vår som rullet inn fra Sibir, åpen elv full av feit harr, og sangsvanenes trompetstøt. Det meste er fremdeles som det var den gang, men med det