Fjell og Vidde
03.12.2021
Jeg sitter dypt og daft i min blå sofa. Utenfor vinduet er dagen slutt, kvelden er svart og stille. I naboens stuevindu lyser en adventstjerne.
En indre stemme ber meg: - Kom deg ut! Skal Facebook-venner, nyhetsredaksjoner og TV-serieprodusenter enda en kveld avgjøre hva du skal mate hjernen din med? Jeg adlyder stemmen. Jeg frigjør meg fra mine rektangulære dingser. Yr lover rifter i skydekket. Kan hende får jeg øye på min favorittstjerne.
- Ta med deg mobilen, roper kona. Stemmen hennes overdøver Dagsrevyens kjenningsmelodi.
Snart labber jeg oppover en sølete, steinete skogsvei, mellom brede bartrær. Ennå ingen snø. En bekk risler. Mørket er tett, men ikke taust. Jeg hører en hoing langt borte.
Kan det være en ugle, nå i desember?
I barndommen var utemørket ukjent for meg. Veilamper og billykter tynnet det ut. Trolleybusser gikk i rute utenfor bygården i Oslo. I kuldegrader gnistret det fra luftledningene de hentet strøm fra. Om kvelden flakket gjenskinnet gult i taket på soverommet vårt i fjerde etasje. Jeg lå i køyesengen og betraktet det før jeg sovnet - det
Gå til mediet- Ta med deg mobilen, roper kona. Stemmen hennes overdøver Dagsrevyens kjenningsmelodi.
Snart labber jeg oppover en sølete, steinete skogsvei, mellom brede bartrær. Ennå ingen snø. En bekk risler. Mørket er tett, men ikke taust. Jeg hører en hoing langt borte.
Kan det være en ugle, nå i desember?
I barndommen var utemørket ukjent for meg. Veilamper og billykter tynnet det ut. Trolleybusser gikk i rute utenfor bygården i Oslo. I kuldegrader gnistret det fra luftledningene de hentet strøm fra. Om kvelden flakket gjenskinnet gult i taket på soverommet vårt i fjerde etasje. Jeg lå i køyesengen og betraktet det før jeg sovnet - det
