Fagpressenytt

- Jeg synes jeg leser så mange dårlige dialoger i norske samtidsromaner. De er ofte overtydelige, og dermed ikke troverdige. Når mennesker snakker sammen, sies det mye mellom linjene. Det gjelder også om de som snakker sammen kjenner hverandre godt, sier Zeshan Shakar.
Suksessforfatteren og jeg sitter i Litteraturhuset i Oslo og diskuterer litteratur, og jeg har nettopp rost ham for hans gode dialoger. Der dirrer det noe usagt under hver replikk, mener jeg. Karakterene unnlater å si hva de egentlig føler eller mener. De sier kanskje heller noe de ikke mener fordi det passer i situasjonen, fordi de er redde for å såre eller bli såret, eller fordi de er redde for å dumme seg ut.
Shakar lener seg over bordet, for jeg har åpenbart truffet en streng. Her kommer noe han gjerne vil fortelle om.
- Må dialoger alltid være naturlige eller realistiske?
- Hvis hensikten med boken er at de skal være det, bør de jo være det.
Kunsten er å holde tilbake, ikke bli overtydelig. Man må ikke undervurdere leserne. Der feiler jeg ofte selv. Det er så fristende å trå hardt på gassen fordi jeg er så ivrig etter å få leserne til å forstå hva jeg ønsker å si.

Ikke verdens undergang
- Du har hatt en giga-suksess både hos kritikere og lesere, hvordan reagerer du på det?
- Jeg er veldig glad for det, selvfølgelig. Jeg jobber så uendelig mye med manusene. Samtidig som jeg ikke er så god til å ta til meg sånne ting. Jeg blir glad over en god anmeldelse, men den gode følelsen varer en kort tid, knapt ut dagen.
- Fordi du er usikker på deg selv?
- Fordi jeg har en selvsikkerhet som gjør at min egen vurdering betyr mest for meg. Jeg er hardest mot meg selv.
- Stryker du en masse under skriveprosessen?
- Nei, jeg skriver fire-fem-seks hele utkast, og begynner på nytt hver gang. Jeg bruker to til to og et halvt år per bok.
- Og hva skriver du på nå?
Shakar ler litt - som om han mellom linjene sier at «dette er for tidlig å si».
- Det blir en roman, sier han bare.

Ingen forfatterskole
- Jeg synes mange norske samtidsforfattere skriver så likt. Og jeg vet jo at de fleste av dem har gått på forfatterskole. Har du?
(Mer latter) - Jeg har jo lagt merke til noe av det samme... Om jeg har gått på et forfatterstudium? Nei. Om jeg har tenkt å gjøre det? Jeg har ingen umiddelbare planer, men jeg kan ikke helt avskrive det, legger han diplomatisk til. Nå er det ikke aktuelt siden jeg har full jobb og skriver to timer hver kveld, men det kunne jo ha vært fint. Jeg er et skrivende menneske som har mye å lære.
Så forteller han at broren hans og søsteren til hans kone og flere venner har flyttet ut av dalen og helt til Romerike. Og det har etterhvert han og hans kone og barn også gjort (han har to barn på 15 og 4, et med nåværende, et fra tidligere forhold). Så nå er han blitt pendler, når det ikke er koronatid. For han jobber fremdeles som spesialrådgiver for skolebyråden i Oslo kommune.
- Vi har flyttet fra byen. Nå bor vi på landet. Jeg får litt angst bare jeg sier det! Jeg som har bodd i blokk i byen hele mitt liv, sier han - og virker som om han ikke helt tror det han sier.
- Hva jobber din kone med? Er hun hal