Handikapnytt
25.11.2022
Marianne Holth Dybwad tar oss med tilbake til start og gjennom utviklingen av det som i dag er kjent som Camp Spinal. Men aller helst ser hun framover. For det er jo så mange flere som trenger denne campen.
På toppen av skateboardrampen i Skur 13 i Oslo sitter Annette Å. Andersen. Hun har signalgul hjelm, fokusert blikk og forhjulene på rullestolen helt utpå kanten. Tilskuerne holder pusten. Smiler oppmuntrende, har mobilen hevet og tommelen på videopptak.
Så gjør Annette det. Slipper seg utfor og suser ned.
- Yes!
Det jubles og filmes og klappes. Energien hennes stråler utover i skuret. Det vanker klemmer og begeistrede kommentarer.
- Det var kvalmende på toppen, forteller hun Handikapnytt like etterpå, full av adrenalin.
Det spiller ingen rolle. For nå er hun nede igjen, men likevel på topp.
Tilskuerne er deltakerne og del av teamet som utgjør årets Camp Spinal.
Hvert år deltar 45 personer med ervervet ryggmargsskade på Camp Spinal sommer, som arrangeres av Sunnaasstiftelsen. Ryggmargsskaden kan være komplett eller inkomplett, og de som har gangfunksjon, er også velkomne. På Camp Spinal møter man andre med lignende utfordringer som en selv. Målet er å få med seg gode verktøy for å mestre en ny livssituasjon. Idrett og aktivitet er noen av virkemidlene for å oppnå dette.
Ble tent
I år er det 20 år siden campens spede begynnelse. Den begynte som RG Norge da Marianne Holth Dybwad var nyutdannet fysioterapeut, jobbet ved spina-
Marianne Holth Dybwad, Sunnaasstiftelsen
lenheten på Sunnaas sykehus og besøkte Rekryteringsgruppen for Aktiv Rehabilitering (RG) i Sverige. Den hadde eksistert siden 1976 etter at ryggmargsskadde selv ytret et ønske om å komme lenger enn den tradisjonelle rehabiliteringen med tanke på selvstendighet og integrering.
- Formålet med dette arbeidet i Sverige var primært å rekruttere til handikapidrett. Men deltakerne lærte jo så mye mer enn det! De lærte å ta på maskara med dårlig håndfunksjon, forflytte seg på egen hånd fra gulvet og opp i rullestolen og å kateterisere seg selv på kvelden. Jeg så mennesker som kom rett fra sykehuset etter skade - som var veldig preget av et langt sykehusopphold og hadde mistet sin autonomi - og hvordan selvtilliten deres blomstret gjennom møte med andre i samme situasjon. Her så de hva som var mulig, de prøvde, utfordret grenser - og de opplevde mestring.
Marianne så tøffe ledere i rullestol, som viste at dette kan vi få til, men du må gjøre jobben selv. Det gjorde noe med folk. Samtidig så hun at de med ryggmargsskade på RG Sveriges leir fikk akkurat det samme tilbudet som andre toppidrettsutøvere, og at de ble møtt med de samme kravene som alle andre.
- Jeg tenkte: Hvorfor har vi ikke dette i Norge? Og reiste hjem med glød. Vi skal drive god rehabilitering i sykehuset, men dette var et annet fokus - på likepersoner. De kunne kjøre deltakerne mye hardere enn det vi som fagfolk kunne, med en helt annen troverdighet. Jeg så hvilke muligheter og hvilken kraft som lå i det.
Alene om tilbudet
Tre fysioterapeuter og tre personer med ryggmargsskader gikk sammen. Satte ned en prosjektgruppe for å få midler til en rekrutteringscamp i Norge. Samarbeidet med Norges Handikapforbund og Landsforeningen for Ryggmargsskadde (LARS) og fikk 200 000 i midler. Samarbeidet med leverandørindustrien. Astratec var hovedsponsor. Gruppen fikk med frivillige ildsjeler. Navnet ble RG Norge.
- Vi ville snu trekanten litt. På et tidspunkt er det ikke lege eller fysioterapeut som skal være den viktigste i ditt liv, det kan være en likeperson.
Marianne og hennes kolleger så at mange personer med ryggmargsskade falt utenfor en frisk, aktiv og motiverende rehabilitering når de var ute av sykehuset. RG Norge var alene om å tilby dette, med en stor grad av medvirkning fra de skadde selv.Samlet og styrket
Den første leiren var i 2002. - Det er moro å se tilbake på hvor gode vi var. Vi hadde prosjektplaner og milepælplaner. Det samme som i dag, men i mindre skala. Vi fikk til og med et langt innsalg på NRK Puls fra den første campen.
Leirene varte fram til 2004, men så fikk de ikke mer finansiering, de frivillige var utslitt av å jobbe ferier og helger og det hele ble satt litt på vent.
Da Marianne Holth Dybwad tok over som leder for Sunnaasstiftelsen i 2007, visste hun at behovet fremdeles var der, og arbeidet startet med å etablere finansiering og forankre dette med helsepersonell og brukerorganisasjonene. Sunnaas sykehus ble en viktig samarbeidspartner for å få liv i konseptet igjen, og slik er det også i dag.
Sunnaasstiftelsen lagde sammen med Sunnaas sykehus en nordisk leir for barn med ryggmargsskade i 2013, og det ble etablert en vintercamp - først i Hurdal og senere på Hafjell etter hvert som campen vokste.
For å samle tilbudene og styrke konseptet med tanke på både finansiering og markedsføring, rebrandet de campene inn i ett konsept hvor Camp Spinal ble enstemmig vedtatt som det nye navnet i 2014. Siden den gang har Camp Spinal sommer og vinter vært årlige tilbud fra Sunnaasstiftelsen.
- I stedet for å si at vi skulle rekruttere til handikapidrett, begynte vi å snakke om at det var rekruttering tilbake til et verdig liv og et liv som er meningsfylt for deg. Idrett skal være middelet, ikke nødvendigvis målet. Det er det vi jobber etter i dag. De aller færreste av oss blir toppidrettsutøvere, men alle kan bli toppidrettsutøvere i eget liv, sier Dybwad.
Hvorfor, hva, hvordan
Dagens Camp Spinal har ingen aldersgrense
Gå til medietSå gjør Annette det. Slipper seg utfor og suser ned.
- Yes!
Det jubles og filmes og klappes. Energien hennes stråler utover i skuret. Det vanker klemmer og begeistrede kommentarer.
- Det var kvalmende på toppen, forteller hun Handikapnytt like etterpå, full av adrenalin.
Det spiller ingen rolle. For nå er hun nede igjen, men likevel på topp.
Tilskuerne er deltakerne og del av teamet som utgjør årets Camp Spinal.
Hvert år deltar 45 personer med ervervet ryggmargsskade på Camp Spinal sommer, som arrangeres av Sunnaasstiftelsen. Ryggmargsskaden kan være komplett eller inkomplett, og de som har gangfunksjon, er også velkomne. På Camp Spinal møter man andre med lignende utfordringer som en selv. Målet er å få med seg gode verktøy for å mestre en ny livssituasjon. Idrett og aktivitet er noen av virkemidlene for å oppnå dette.
Ble tent
I år er det 20 år siden campens spede begynnelse. Den begynte som RG Norge da Marianne Holth Dybwad var nyutdannet fysioterapeut, jobbet ved spina-
Marianne Holth Dybwad, Sunnaasstiftelsen
lenheten på Sunnaas sykehus og besøkte Rekryteringsgruppen for Aktiv Rehabilitering (RG) i Sverige. Den hadde eksistert siden 1976 etter at ryggmargsskadde selv ytret et ønske om å komme lenger enn den tradisjonelle rehabiliteringen med tanke på selvstendighet og integrering.
- Formålet med dette arbeidet i Sverige var primært å rekruttere til handikapidrett. Men deltakerne lærte jo så mye mer enn det! De lærte å ta på maskara med dårlig håndfunksjon, forflytte seg på egen hånd fra gulvet og opp i rullestolen og å kateterisere seg selv på kvelden. Jeg så mennesker som kom rett fra sykehuset etter skade - som var veldig preget av et langt sykehusopphold og hadde mistet sin autonomi - og hvordan selvtilliten deres blomstret gjennom møte med andre i samme situasjon. Her så de hva som var mulig, de prøvde, utfordret grenser - og de opplevde mestring.
Marianne så tøffe ledere i rullestol, som viste at dette kan vi få til, men du må gjøre jobben selv. Det gjorde noe med folk. Samtidig så hun at de med ryggmargsskade på RG Sveriges leir fikk akkurat det samme tilbudet som andre toppidrettsutøvere, og at de ble møtt med de samme kravene som alle andre.
- Jeg tenkte: Hvorfor har vi ikke dette i Norge? Og reiste hjem med glød. Vi skal drive god rehabilitering i sykehuset, men dette var et annet fokus - på likepersoner. De kunne kjøre deltakerne mye hardere enn det vi som fagfolk kunne, med en helt annen troverdighet. Jeg så hvilke muligheter og hvilken kraft som lå i det.
Alene om tilbudet
Tre fysioterapeuter og tre personer med ryggmargsskader gikk sammen. Satte ned en prosjektgruppe for å få midler til en rekrutteringscamp i Norge. Samarbeidet med Norges Handikapforbund og Landsforeningen for Ryggmargsskadde (LARS) og fikk 200 000 i midler. Samarbeidet med leverandørindustrien. Astratec var hovedsponsor. Gruppen fikk med frivillige ildsjeler. Navnet ble RG Norge.
- Vi ville snu trekanten litt. På et tidspunkt er det ikke lege eller fysioterapeut som skal være den viktigste i ditt liv, det kan være en likeperson.
Marianne og hennes kolleger så at mange personer med ryggmargsskade falt utenfor en frisk, aktiv og motiverende rehabilitering når de var ute av sykehuset. RG Norge var alene om å tilby dette, med en stor grad av medvirkning fra de skadde selv.Samlet og styrket
Den første leiren var i 2002. - Det er moro å se tilbake på hvor gode vi var. Vi hadde prosjektplaner og milepælplaner. Det samme som i dag, men i mindre skala. Vi fikk til og med et langt innsalg på NRK Puls fra den første campen.
Leirene varte fram til 2004, men så fikk de ikke mer finansiering, de frivillige var utslitt av å jobbe ferier og helger og det hele ble satt litt på vent.
Da Marianne Holth Dybwad tok over som leder for Sunnaasstiftelsen i 2007, visste hun at behovet fremdeles var der, og arbeidet startet med å etablere finansiering og forankre dette med helsepersonell og brukerorganisasjonene. Sunnaas sykehus ble en viktig samarbeidspartner for å få liv i konseptet igjen, og slik er det også i dag.
Sunnaasstiftelsen lagde sammen med Sunnaas sykehus en nordisk leir for barn med ryggmargsskade i 2013, og det ble etablert en vintercamp - først i Hurdal og senere på Hafjell etter hvert som campen vokste.
For å samle tilbudene og styrke konseptet med tanke på både finansiering og markedsføring, rebrandet de campene inn i ett konsept hvor Camp Spinal ble enstemmig vedtatt som det nye navnet i 2014. Siden den gang har Camp Spinal sommer og vinter vært årlige tilbud fra Sunnaasstiftelsen.
- I stedet for å si at vi skulle rekruttere til handikapidrett, begynte vi å snakke om at det var rekruttering tilbake til et verdig liv og et liv som er meningsfylt for deg. Idrett skal være middelet, ikke nødvendigvis målet. Det er det vi jobber etter i dag. De aller færreste av oss blir toppidrettsutøvere, men alle kan bli toppidrettsutøvere i eget liv, sier Dybwad.
Hvorfor, hva, hvordan
Dagens Camp Spinal har ingen aldersgrense
