Fjell og Vidde
03.12.2021
Hun kaller det en slags galskap, lidenskapen etter bratte bakker og frisk luft. De dagene Vår Staude ikke får svettet, er hun nesten ikke til å være i hus med.
TV-KAMERAENE ER SLÅTT av, viftene har stilnet. For noen minutter siden satt programleder Vår Staude og smilte til publikum, slik hun har gjort annenhver uke siden 2005. Hun har snakket med Erna, Jonas, Bent og Jens. Diskutert bolledeig, fiske og selvmord, barneoppdragelse, kjendislivets opp- og nedturer og hvordan en blomsteroppsats kan løfte hverdagslivet.
Nå drar hun kjolen over hodet, tørker bort makeupen og setter seg i bilen. Er hun heldig, tar det bare en knapp halvtime før hun er inne i Sørkedalen utenfor Oslo. Hun er hjemom på Røa, skifter og henter Solo, familiens ferskeste medlem, en liten Kleiner münsterländervalp på fem måneder. Når hun endelig parkerer hybridbilen, er hun i rute med andre turgåere. De skulle bare visst at hun har vært oppe siden klokken 04:15.
- Det er kontrastene jeg elsker. Jobb i det ene øyeblikket, tur det neste. Trening, så hvile. Jeg lengter alltid ut, men liker også å ligge på sofaen, se en serie eller sy et eller annet, sier Vår, duggfrisk som blomsterstauden akeleie en morgen i mai, selv i slutten av oktober.
Hun har hvit ullgenser, blå bukser og vindjakke knyttet rundt livet. I hånda bærer hun hjemmestrikka, tova ullvotter i havets blågrønne nyanser.
- Disse er jeg så glad i. Jeg fikk dem av en flott dame i Lofoten i sommer. Hun hadde fulgt turen vår på Instagram, og møtte oss på vei ned fra Himmeltindan. Har du vært der? Utsikten slår nesten alt annet. Ja, altså, hun fortalte at hun likte at vi var der, i hennes område, og hadde strikket votter til meg. Nydelig, sant?
Hun har verdens bredeste smil. Det du gjenkjenner fra TV-skjermen, Solidox-hvitt, der hun har vært den selvskrevne gjesten til nordmenns frokost, i de tusen hjem, på mange arbeidsplasser og institusjoner, de siste 15 årene.
Blikket er nysgjerrig, åpent, med små, nesten usynlige rynker rundt øynene. Tegn på levd liv.
- Dette er superboost. Jeg har sterk tro på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse, konstaterer hun og langer ut. Oppover. Med korte, nesten hissige skritt. Foran. Turen hun kan ta minst ti ganger i løpet av uka kalles Wyllerløypa. Ikke sjelden fortsetter hun til toppen av Tryvannskleiva. Disse slalåmbakkene ved markagrensen utenfor hovedstaden, som om vinteren lokker til seg horder av entusiastiske barn og unge i fartslek, verdensmestre og hobbykjørere, er et yndet mål for toppturentusiaster. Hit kommer de for å traske opp og ned og få høydemeter i beina. Om vinteren med randoneeutstyr. Resten av året i tur- eller treningstøy, ofte med pulsmåler rundt håndleddet. Totalt 407 meters stigning, fordelt på 2,7 kilometer. Absolutt nok til å bli andpusten, og til å gjøre fjellsidene i Hurrungane, Lyngen og Sunnmørsalpene litt lettere å forsere.
- Bratte bakker er det beste jeg vet. Jeg liker å slite, puste og svette, kall det gjerne en slags g
Gå til medietNå drar hun kjolen over hodet, tørker bort makeupen og setter seg i bilen. Er hun heldig, tar det bare en knapp halvtime før hun er inne i Sørkedalen utenfor Oslo. Hun er hjemom på Røa, skifter og henter Solo, familiens ferskeste medlem, en liten Kleiner münsterländervalp på fem måneder. Når hun endelig parkerer hybridbilen, er hun i rute med andre turgåere. De skulle bare visst at hun har vært oppe siden klokken 04:15.
- Det er kontrastene jeg elsker. Jobb i det ene øyeblikket, tur det neste. Trening, så hvile. Jeg lengter alltid ut, men liker også å ligge på sofaen, se en serie eller sy et eller annet, sier Vår, duggfrisk som blomsterstauden akeleie en morgen i mai, selv i slutten av oktober.
Hun har hvit ullgenser, blå bukser og vindjakke knyttet rundt livet. I hånda bærer hun hjemmestrikka, tova ullvotter i havets blågrønne nyanser.
- Disse er jeg så glad i. Jeg fikk dem av en flott dame i Lofoten i sommer. Hun hadde fulgt turen vår på Instagram, og møtte oss på vei ned fra Himmeltindan. Har du vært der? Utsikten slår nesten alt annet. Ja, altså, hun fortalte at hun likte at vi var der, i hennes område, og hadde strikket votter til meg. Nydelig, sant?
Hun har verdens bredeste smil. Det du gjenkjenner fra TV-skjermen, Solidox-hvitt, der hun har vært den selvskrevne gjesten til nordmenns frokost, i de tusen hjem, på mange arbeidsplasser og institusjoner, de siste 15 årene.
Blikket er nysgjerrig, åpent, med små, nesten usynlige rynker rundt øynene. Tegn på levd liv.
- Dette er superboost. Jeg har sterk tro på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse, konstaterer hun og langer ut. Oppover. Med korte, nesten hissige skritt. Foran. Turen hun kan ta minst ti ganger i løpet av uka kalles Wyllerløypa. Ikke sjelden fortsetter hun til toppen av Tryvannskleiva. Disse slalåmbakkene ved markagrensen utenfor hovedstaden, som om vinteren lokker til seg horder av entusiastiske barn og unge i fartslek, verdensmestre og hobbykjørere, er et yndet mål for toppturentusiaster. Hit kommer de for å traske opp og ned og få høydemeter i beina. Om vinteren med randoneeutstyr. Resten av året i tur- eller treningstøy, ofte med pulsmåler rundt håndleddet. Totalt 407 meters stigning, fordelt på 2,7 kilometer. Absolutt nok til å bli andpusten, og til å gjøre fjellsidene i Hurrungane, Lyngen og Sunnmørsalpene litt lettere å forsere.
- Bratte bakker er det beste jeg vet. Jeg liker å slite, puste og svette, kall det gjerne en slags g
