I denne artikkelen viser vi hvordan en gruppe forskere ved Lovisenberg diakonale høgskole og Karlstads universitet i Sverige tar strukturerte grep for å unngå forskningssløseri.
I en kronikk (1) argumenterte vi for at aktive forskere innenfor helsevitenskapen, særlig sykepleievitenskapen, må være mer bevisst på begrepet «forskningssløseri» (2-8). Begrepet har faktisk blitt diskutert helt siden 1966 (9). I 1994 artikulerte den kjente statistikeren Douglas Altman (10) tydelig i British Medical Journal at han mente det fantes for mye medisinsk forskning av lav kvalitet. I 2022 er det minst like viktig, om ikke viktigere, å være oppmerksom på kvaliteten på forskningen vi utfører. Omfanget av forskningspublikasjoner er enormt, men kun en liten del av disse publikasjonene resulterer i bærekraftig kunnskap. Det vil si forskning som er anvendbar for praksis til det beste for pasienter, pårørende, helsepersonell og helsetjenestene. Vi må derfor være bevisst på de ulike utfordringene som finnes når vi skal designe og gjennomføre forskning.
Stiller vi relevante forskningsspørsmål?
Kunnskap og kompetanse om forskningsprosessen og dens utfordringer er essensiell, spesielt for å unngå forskningssløseri. Ulike publiserte litteraturgjennomganger (2, 3) viser utfordringer knyttet til forskning innen sykepleie- og helsetjenestene. En av de viktigste er hvilke forskningsspørsmål vi stiller. Er de i det hele tatt relevante for pasientene, de pårørende, helsepersonellet eller helsetjenestene?
Studier (2, 3) viser at forskningsspørsmålene som stilles, ofte ikke er de som ville vært prioritert av helsepersonellet eller pasientene. En annen utfordring er hvilket design og hvilke metoder som velges for å besvare forskningsspørsmålene. Mer enn 50 prosent av forskningsstudiene utformes ikke ut fra gjeldende evidens, og systematiske litteraturgjennomganger er sjelden gjennomført i forkant. Majoriteten av studiene som gjennomføres i sykepleie, er mindre enkeltstudier med et beskrivende forskningsdesign. Sannsynligheten er dermed stor for at vi verken bidrar til å redusere forskningssløseri eller styrke kunnskapen på feltet gradvis, kalt inkrementell kunnskapsutvikling - incremental knowledge development.
Et programmatisk forskningsmiljø bygges opp
De ovennevnte utfordringene knyttet til forskning var grunnen til at daværende rektor ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) fattet en strategisk beslutning i 2020 om at LDH skulle bygge opp et programmatisk forskningsmiljø der forskningsfokuset skulle være det overordnede begrepet «kontinuitet». Samtidig etablerte LDH sammen med Karlstads universitet (KAU) i Sverige et forsknings- og utdanningssamarbeid, der KAUs overordnede begrep er «kvalitet».
En strategisk plattform samler delene mot felles mål
Et programmatisk forskningsmiljø eller et forskningsprogram kan defineres som flere samordnede forskningsprosjekter som etter en felles plan har til hensikt å oppnå et overordnet mål, i denne sammenhengen kontinuitet og kvalitet.
Forskningsprogrammer blir ofte kritisert for å være ekskluderende. Det kan være vanskelig å inkludere forskningsprosjekter som har andre perspektiver, i et eksisterende program. Vi mener at en slik eksklusjon er mulig å avverge ved heller å organisere forskningsprogrammet ut fra en strategisk plattform.
Forskningsprogrammer blir ofte kritisert for å være ekskluderende.
En plattform kan i denne sammenhengen defineres som en deklarasjon av prinsipper, etablerte planer eller et sted for d
