Dagen før hadde den unge jusstudenten blitt stoppet da hun var på vei inn i en av lesesalene i Midtbydningen på det ærverdige fakultetet i Oslo sentrum. En ung mannlig student gjorde henne oppmerksom på at det ikke var lov for førsteårsstudenter å lese der. Men siden hun var ganske søt, kunne han kanskje få invitere henne på festen?
Anne Hellum troppet opp på det neste møtet i kvinnesaksgruppa på juss, som hadde oppfordret til boikott av juridisk klubb. Hun ville ikke bli konsumert som snacks. Møtet fikk konsekvenser for hele hennes yrkeskarriere.
Anne Hellum leder i dag avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) og forskergruppen Individer, rettigheter, kultur og samfunn (RIKS) ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.
Er det lov å slå kvinner?
Drøye 40 år etter møtet, er det flere jenter enn gutter som begynner på jusstudiet i hovedstaden. Men på begynnelsen av 1970-årene var studiet preget av unge menn fra Oslo vestkant. Jentene som begynte å røre på seg, ville endre mye. De ville gjøre jussen mer samfunnsrelevant.
Juridisk rådgivningen for kvinner (JURK) ble startet. De fikk en rekke brev fra kvinner som spurte: Har mannen min lov til å slå meg? Sånn ble de først med å avdekke eksistensen av hustrumishandling i Norge. Behovet for kvinnerett som et eget fag ble tydelig. Fortsatt yter jusstudentene gratis rettshjelp til kvinner.
- Gjennom JURK forsto vi hvilke rettslige problemer kvinner hadde. Vi ble også i stand til å gjøre juridisk forskning mer kvinne- og likestillingsrelevant, sier Hellum.
Da faget ble etablert i 1975, var det likevel svært kontroversielt. Med én stemmes flertall i Fakultetsrådet ble kvinnerett innført som valgfag ved Universitetet i Oslo.
- Vi som sto bak, var høyrøstede og hadde store fagpolitiske visjoner. Vi ble kritisert for å være for politiske. Ikke helt uten grunn, sier Hellum ettertenksomt i dag.
Sjokkert over diskrimineringen
Den aller første gangen Anne Hellum opplevde kjønnsdiskriminering på kroppen var på et hotell i Jotunheimen.
Hun hadde som gymnasiast tatt seg sommerjobb der, i håp om å få gå fine turer i fjellet på fritiden. Men tur ble det stort sett ikke tid til.
- Jeg og de andre ungdommene, fra inn- og utland, fikk aldri fri. Vi jobbet døgnet rundt uten overtidsbetaling og uten å være innmeldt i sykekasse. De som reiste i protest, fikk ikke utbetalt lønn.
Da hun hadde jobbet en hel sommer, blant annet med å danse gammeldans for turister, fikk hun til sin store overraskelse utbetalt halvparten av hva hennes mannlige dansepartner fikk. Begrunnelsen var at mannen førte i dansen.
Jenta fra Ås hadde aldri tidligere opplevd at kvinner og menn ble behandlet så ulikt. Men hva kan man egentlig gjøre med en sånn diskriminering? Det lurte den blivende juristen på.
I den lille verdenen hun vokste opp i rundt Landbrukshøyskolen på Ås var det en selvfølge at jenter skulle ta utdanning. Mor jobbet i administrasjonen og faren var bygningsinspektør ved høyskolen. De var opptatt av at deres eneste barn skulle få en jobb hun trivdes med. Ekteskap og barn var mindre viktig, mente de.
Fikk kjenne loven på kroppen
Barn er det ikke blitt. Men når vi møter Anne Hellum i et idyllisk småhus i Ullevål Hageby, så
